Damn, 2016. For en €|#$& du har vært. For en berg-og-dalbane (hvorfor skriver man det sånn?) du har vært å leve i. Med så mye ille, så mange bunnpunkter, jeg føler meg noen ganger nesten dårlig for hvor bra jeg har det selv, hvor mye året har gitt meg.
2016 vil for alltid være et spesielt tall for meg fordi vi fikk barn igjen. Men bortsett fra det tror jeg resten av årets sjukt mange oppturer kommer til å drukne i følelsen av at alt går feil for verden. Også Norge. Det er ingen god følelse.
Jeg satt hung the fuck over en morgen i sommer på en hjørnecafé i Berlin, mens resten av utdrikningslaget jeg var i sov, og leste om mellomkrigstiden nettopp i de gatene. Det slo meg hvor mange likheter livet da hadde med vårt. I kultur, kamp, hverdag og nattesliv. I små og store ting er vi likere vår historie enn vi liker å tro. Nå er vi jo så moderne. Men de hadde som regel ti fingre, ti tær før også. Jeg måtte legge fra meg boka og tenke på hvordan alle de folka levde sine liv uvitende om hva som skulle komme.
Nå trenger ikke 2016 å bli 1936 for at det skal være mer enn ille nok. Jeg håper og tror at den sammenligningen aldri skal holde vann. Men vi står på stupet av en farlig tid. Om 2016 har vært et drittår for menneskeheten, så tror jeg de som sier “2017 kan ikke komme fort nok” er inne for en smell: Om slutten på dette viser noe er det at neste begynner sin første dag med dårlige kort. Og kanskje mest skremmende er det at synet på menneskeverd går bakover. Det er lett å le av folk fulle av menneskeforakt når de skriver usammenhengende virrvarr full av stavefeil på facebook (hvorfor er alltid “nasjonalister” de dårligste på eget språk?). Men mens vi lo overbærende fant de veien inn i regjeringskontorer, inn i aviser, inn i offentligheten, inn igjen i det hvite hus (eller det stemmer jo ikke helt – han vil jo ikke bo der fordi han har det mer lukseriøst i sin egen skyskraper og tjener mill på å kreve secret service for husleie), og inn i varmen.
Det er fint at vi lærer historie på skolen. Men hvor mye har vi egentlig lært av det?
****
Vi drikker et par glass.
– Husker du den ideen din om at tragedie og komedie var som en klokke? At klokka begynte på “ok” og nærmere halv ble det mer og mer tragedie og så jo nærmere klokka kom hel jo jævligere til «pling» – det blir så ille at det blir komedie?
– Ja når det var snakk om at Arnold skulle bli president?
– Ja as. Og nå virker Arnold som en dritbra ide, som en rasjonell fornuftig kar sammenligna.
– Det er det jeg sier, det er ikke noe annet å gjøre enn å le.
****
Men jeg har ikke den luksusen.
Dessverre.
Om året bør ha lært oss noe så er det at nå er det alvor. Så da er spørsmålet om 2016 skal være del av det man ser tilbake på og rister på hodet over. Jeg visste jo ikke. Jeg forstod ikke. Jeg så det ikke komme.
Eller om det skal være starten på da vi reiser oss for å bryte bølgen.
Til dere som reiser dere, til dere som har lest hit, her er en dedikasjon. Bytt ordet “byen” for “verden” når du hører på teksten. Og bytt tilbake etterpå om du ikke veit hvor du skal begynne.
Grip den tiden du har og gi den alt.