Kategori: Skriblerier

Om 2017 fra 2016. Godt nytt år!

Damn, 2016. For en €|#$& du har vært. For en berg-og-dalbane (hvorfor skriver man det sånn?) du har vært å leve i. Med så mye ille, så mange bunnpunkter, jeg føler meg noen ganger nesten dårlig for hvor bra jeg har det selv, hvor mye året har gitt meg.

2016 vil for alltid være et spesielt tall for meg fordi vi fikk barn igjen. Men bortsett fra det tror jeg resten av årets sjukt mange oppturer kommer til å drukne i følelsen av at alt går feil for verden. Også Norge. Det er ingen god følelse.

Jeg satt hung the fuck over en morgen i sommer på en hjørnecafé i Berlin, mens resten av utdrikningslaget jeg var i sov, og leste om mellomkrigstiden nettopp i de gatene. Det slo meg hvor mange likheter livet da hadde med vårt. I kultur, kamp, hverdag og nattesliv. I små og store ting er vi likere vår historie enn vi liker å tro. Nå er vi jo så moderne. Men de hadde som regel ti fingre, ti tær før også. Jeg måtte legge fra meg boka og tenke på hvordan alle de folka levde sine liv uvitende om hva som skulle komme.

Nå trenger ikke 2016 å bli 1936 for at det skal være mer enn ille nok. Jeg håper og tror at den sammenligningen aldri skal holde vann. Men vi står på stupet av en farlig tid. Om 2016 har vært et drittår for menneskeheten, så tror jeg de som sier “2017 kan ikke komme fort nok” er inne for en smell: Om slutten på dette viser noe er det at neste begynner sin første dag med dårlige kort. Og kanskje mest skremmende er det at synet på menneskeverd går bakover. Det er lett å le av folk fulle av menneskeforakt når de skriver usammenhengende virrvarr full av stavefeil på facebook (hvorfor er alltid “nasjonalister” de dårligste på eget språk?). Men mens vi lo overbærende fant de veien inn i regjeringskontorer, inn i aviser, inn i offentligheten, inn igjen i det hvite hus (eller det stemmer jo ikke helt – han vil jo ikke bo der fordi han har det mer lukseriøst i sin egen skyskraper og tjener mill på å kreve secret service for husleie), og inn i varmen.

Det er fint at vi lærer historie på skolen. Men hvor mye har vi egentlig lært av det?

****

Vi drikker et par glass.

– Husker du den ideen din om at tragedie og komedie var som en klokke? At klokka begynte på “ok” og nærmere halv ble det mer og mer tragedie og så jo nærmere klokka kom hel jo jævligere til «pling» – det blir så ille at det blir komedie?

– Ja når det var snakk om at Arnold skulle bli president?

– Ja as. Og nå virker Arnold som en dritbra ide, som en rasjonell fornuftig kar sammenligna.

– Det er det jeg sier, det er ikke noe annet å gjøre enn å le.

****

Men jeg har ikke den luksusen.

Dessverre.

Om året bør ha lært oss noe så er det at nå er det alvor. Så da er spørsmålet om 2016 skal være del av det man ser tilbake på og rister på hodet over. Jeg visste jo ikke. Jeg forstod ikke. Jeg så det ikke komme.

Eller om det skal være starten på da vi reiser oss for å bryte bølgen.

Til dere som reiser dere, til dere som har lest hit, her er en dedikasjon. Bytt ordet “byen” for “verden” når du hører på teksten. Og bytt tilbake etterpå om du ikke veit hvor du skal begynne.

Grip den tiden du har og gi den alt.

Gatas Parlament vs George W Bush

Om hvordan norske rappere må skaffe seg løsbart og briller for ikke å bli fanget av Secret Service, bare fordi de stiller det det åpenbare spørsmålet: Kan noen snart skyte denne mannen?

«A Norwegian rap group that criticised US President George W Bush by setting up a website whose name means ’Kill him now’ is in trouble with US authorities.» BBC World News

(Fra boka Gatas Parlament – Røverhistorier og raptekster, 2009).

Sommeren 2004, da vi slapp Fred, frihet & alt gratis, spilte vi konsert for kampanjen tellhim.no, en velmenende kampanje som samlet inn penger for å rykke inn en annonse i Washington Post stilet til George W. Bush. I annonsen, som til slutt blei trykt over en halv side, sto det noe sånt som «Det norske folk støtter USA, men vær så snill: Ikke gå til krig!». Omtrent samtidig spilte vi inn video til ”Antiamerikansk dans” med Promoe, og ideen vår til videoen var å lage en parallell kampanje som het killhim.nu. Kampanjen hevdet å samle inn penger til en leiemorder som skulle skyte Bush. Vi lagde en internettside som lignet veldig på tellhim.no, og begynte å jobbe med videoen.

killhim2_486762a

”Når Bush nekter å høre på hva verden mener må Bush bort! Vi er naturligvis imot vold og drap, men vi mener at å skyte denne mannen ikke bare er å regne som selvforsvar – det er det eneste fornuftige å gjøre.” Killhim.nu

På en konsert vi noen dager etter spilte for trettito folk i Ytrebygda, utafor Fana, utafor Bergen, introduserte Elling ”Antiamerikansk dans” med å si at vi hadde lagd en kampanje som het killhim.nu. Blant det noe sparsomme publikummet var en journalist fra lokalavisa Fanaposten, som slo saken opp stort på forsida av lokalavisa og kontaktet den amerikanske ambassaden for kommentar. Bergens Tidende og TV2 rapporterte saken videre, med sure kommentarer fra ambassaden. Vi syntes det var morsomt, men tenkte ikke spesielt mye over det før norsk politi uten forvarsel ga nettleverandøren vår Copyleft ordre om å stenge sida.

Faksen fra politiet
Faksen fra politiet
Den oppegående og lett venstreradikale fyren på Copyleft var så smart at han la ut faksen med ordren fra politiet, sånn at alle og enhver kunne se at politiet prøvde å stoppe oss. ”Under henvisning til politilovens §7 nr. 3 pålegges … å nedlegge det nåværende innhold på nettsiden”. Det var egentlig helt sjukt, for politiet har ikke noen rett til å stenge folks nettsider helt uten videre. Oss prøvde de ikke engang å henvende seg til. Det var nok ikke de skarpeste knivene i politiskuffen som tok den avgjørelsen heller, for det var nettopp forsøket på å sensurere oss som fikk ballen til å begynne å rulle. Når politiet prøver å hindre deg i å få vite om noe, blir du bare mer interessert i å finne ut hva det er du ikke får lov til å vite. Dragningen er like sikker som gravitasjon.

Noen dager seinere spilte vi en støttekonsert for en landsomfattende aksjon som krevde fritidsklubber lovfesta over hele landet. Rett før vi skulle på scena, fikk jeg en sms fra faren min hvor det sto:

«Idiot! Hva har dere gjort nå?».

«Hva da?» skreiv jeg tilbake.

«Se på nyhetene».

Vi tok ikke sarkasmen så alvorlig, men blei noe overraska da vi fikk høre på NRK Nyheter at politiet slo på krigstrommene og nå «etterforsket saken som svært alvorlig». Politijurist Pål-Fredrik Hjort Kraby uttalte på NRK Kulturnytt foran Grønland politikammer at «den maksimale strafferammen for drapstrusler mot et fremmed lands statsoverhode, som i denne saken, er tolv års fengsel». Vi gikk på scena og ropte slagord for flere fritidsklubber.

Den neste uka var jeg på liksom-rømmen fra CIA. Mest for morro skyld, men jeg tenkte også at hvis politiet faktisk skulle prøve å arrestere meg, skulle de i alle fall få jobbe litt for det. Tidligere episoder hadde lært meg flere måter å komme ubemerka inn og ut av huset mitt – gjennom noen hager og en litt uortodoks inngangsvei. Det er sånt som gjør hverdagen morsommere – på rømmen fra USA. Jeg fant fram mine mørkeste solbriller. Det sier en del om hvor lite alvorlig vi egentlig tok det. Men det vi ikke visste, var hvilke krefter som faktisk var i sving i kulissene. Seinere fikk vi ved en tilfeldighet se et brev som det slettes ikke var meningen at vi skulle få se, adressert fra amerikanske Secret Service til norske Politiets Sikkerhetstjeneste (PST). Mannen som pustet oss i nakken, var Regional Security Officer Kevin K. Hamilton, Secret Service. Navnet hans, brevhodet med den amerikanske ørnen og kravene var som klippet ut av en overdrevet amerikansk spionfilm.

I brevet krevde Secret Service at PST overleverte all informasjon de hadde om Gatas Parlament, og at PST forfulgte saken ved å straks ta ut tiltale og sørge for å få oss straffet så strengt som norsk lov lot det gjøre (jeg tror formuleringen var «to the maximum extent of the law”). Brevet var formulert som en klar ordre, og det gir et innblikk i hvordan amerikansk etterretning dirigerer mindre lands politi. «Mest skremmende er det likevel at norsk politi og påtalemyndighet ser ut til å ta anmeldelsen på alvor. At politijurist Pål-Fredrik Hjort Kraby uten forbehold skisserer en straffeutmåling overfor NRK, er en lite flatterende pipedans på USAs oppfordring,» skreiv Dagsavisen. Det må ha vært derfor politiet gjorde såpass innsats som de gjorde. De fikk ordre fra sjefen. Det kan hende de mørkeste solbrillene mine ikke hadde gjort så mye fra eller til hvis jeg hadde bodd i et land hvor amerikansk etterretning får operere enda friere enn her.

Noen av de mange oppslagene
Noen av de mange oppslagene
Samtidig spredde saken seg som gressbrann i mediene, fra den bitte lille lokalavisa på Vestlandet til stort sett alle norske aviser og kanaler hadde intervjuet oss og politiet. Tolv års fengsel blei etter hvert moderert til to. Kulturjournalister raste mot politiet på kommentarplass. «Dermed får Gatas Parlament bekreftet sin egen tekstlinje fra den USA-kritiske sangen ‘2004’ på plata Fred, frihet & alt gratis: ’Å være uenig det heter terrorisme’,» skreiv Mode Steinkjer på kommentarplass i Dagsavisen.

TV2 tok med Elling ut på tur for å kaste snøballer på ambassaden. «Heia Martin! Viva Gatas Parlament» fikk jeg på SMS fra tekno-DJ Arildodildo i Barcelona, som leste om saken i El Mundo. Aslak blei intervjua av BBC World News. CNN og Al-Jazeera fortalte om rapgruppa fra Norge som ville Imperiets Hode til livs. Vietnamesiske aviser skreiv at: «Cảnh sát nước này vừa phong tỏa một trang web phản đối tổng thống tái đắc cử của Mỹ (www.killhim.nu). Địa chỉ, do nhóm nhạc rap Gatas Parlament mở, xúi giục công dân Na Uy góp tiền treo thưởng cho ai lấy đầu ông Bush». Hva nå det måtte bety. Det kuleste for oss var nok likevel et helsides intervju i det amerikanske hiphop-bladet XXL.

«Dette er noe som svært sjelden skjer i stater av vår type (de vi gjerne kaller ’demokratiske’ …) at det statlige voldsapparat settes inn for å hindre folk i å komme fram med hva de ønsker å si»

Anders Heger, Fritt Ord.

«Anmeldelsen er et feilslått resultat av intensiveringen i kampen mot terroren. At et sterkere overvåkingssamfunn skal kunne fjerne politiske og mentale grunnlag for terrorisme er legitimt hvis grunnlaget heter Al Qaida. Når Gatas Parlament derimot anses som et slikt grunnlag viser det overvåkernes paranoide forhold til den frie og usensurerte ytringen. Det er således ingen forskjell på USAs ambassades forsøk på å kneble Gatas Parlament og eksempelvis den israelske ambassadørens forlangende om å få fjernet et symbolsterkt kunstverk fra et galleri i Stockholm».

Dagsavisen

Folk fra hele verden kontakta oss og ga oss teknisk hjelp til å flytte killhim.nu og killhimwith.bazooka.net rundt omkring i verden så norsk politi ikke kunne stenge sida. Likevel blei sida stengt gang på gang på gang, på det meste flere ganger om dagen, sjøl om den blei flytta langt utafor norsk jurisdiksjon. Nettleverandør etter nettleverandør ga beskjed om at de hadde blitt oppmerksom på «the legal complications» forbundet med sida vår, og til slutt mista vi faktisk hele killhim.nu-domenet fra Nunames, som eier alle .nu-domenene. I en lengre e-postdiskusjon med Nunames kom det helt tydelig fram at de var under betydelig press fra noen. Hvem fikk vi aldri vite.

På et tidspunkt prøvde jeg faktisk for gøy også å åpne bankkonto i Sveits. Det sier seg jo sjøl at om man er internasjonale terrorister i ledtog med Sjakalen eller verre, så må man jo ha en konto i Sveits. Det var nesten så jeg ikke trodde mine egne ører da jeg fikk vite at jeg, Martin fra Ravnkollbakken 11, personlig ikke fikk åpne konto i noen av de tre sveitsiske bankene jeg kontaktet, fordi de mente jeg hadde tilknytning til en «ekstrem politisk organisasjon» – altså Gatas Parlament. Wow! Vi var i ledtog med Sjakalen!

Det var i virkeligheten aldri mulig å donere penger til noen konto, men det neste halvåret var det derimot umulig for oss å gå på byen uten å bli påprakket hundrelapper av vilt fremmede. Særlig arabiske og afrikanske innvandrere donerte bort penger og øl.

– Vi støtter Gatas Parlament, vet du.

– Jeg kan ikke ta imot. Du veit at jeg bare kommer til å drikke opp disse hundre kronene, ikke sant?

– Ja, ja, si fra, så skal jeg kjøpe mer øl til deg når de er slutt.

Kunne vi ha blitt satt i fengsel for kampanjen mot Bush? Jeg tviler på det. Men på et tidspunkt blei i alle fall jeg og Elling enige om at hvis alt kom til alt, skulle vi hevde at Aslak ikke visste om påfunnet på forhånd, sånn at den da vordende barnefaren ikke skulle måtte sitte i fengsel mens barnet blei født. Det skjedde jo ikke. Men skulle vi ha blitt satt i fengsel for å lage videoer og låter mot Bush, hadde vi ærlig talt sett på det som en ære. Og Aslak hadde nok nekta for sin uskyld.

15 minutes of fame for bullshit? Stort ståhei for ingenting? Maken til oppstyr over en musikkvideo skal man i alle fall lete lenge etter. En av grunnene var kanskje at vi aldri sa at vi ikke mente det, sjøl om alle ville at vi skulle innrømme at det var en spøk og satire. Det var det jo, men det var en kjerne av alvor der inne et sted. Bush er uten tvil krigsforbryter, med hundre tusenvis av liv på samvittigheten.

Litt over et halvt år etter meldingen på NRK TV fikk vi brev i posten om at saken var henlagt hos norsk politi. Men om vi får innreise i USA etter å ha havnet på Secrets Service sine lister over personer tydeligvis tilknyttet «extreme political organisations», tviler jeg på. Det viste seg seinere at Bush sjokkerende nok ikke ville lytte til en halvsides tellhim.no-annonse i Washington Post. Om noen informerte ham om vår alternative kampanje, veit vi ikke. I skrivende stund er både Gatas Parlament og George W. Bush på frifot. Dessverre, vil kanskje noen si.

—-

Denne teksten er fra boka om Gatas Parlament: Røverhistorier og raptekster. Bestill et signert eks

—-

Jeg rapper også om Kevin K Hamilton og hele greia på låta «Postkort» fra Kidsa Har Alltid Rett (2008). Den låta heter det den heter nettopp fordi jeg sendte ham postkort hver jul i flere år. Mest fordi det var morsomt.

Til mine løvehjerter. Storm samfunnet med hjertet først

En kompis sendte meg for en stund siden en dokumentar fra 1983, laget av en gjeng fra Romsås som ville svare på de dårlige ryktene om Romsås og all drittslenginga mot bydelen hvor vi begge vokste opp. Jeg har som du kan se over helt uten skam (jeg er tross alt Romsåsgutt) klippet den sammen over teksten til denne låta – med hjelp fra Ammerud Filmklubb. Hvorfor skal jeg forklare her. Det gjelder mange flere steder enn den dalen jeg er fra.

Dokumentaren minnet meg om et innlegg jeg leste i Morgenbladet en av de endeløse gangene hvor de bedrevitende yrkessynserne helst fra andre deler av byen ville “debattere” (les: slenge dritt) om hvor ille det er i Groruddalen og på Oslo øst. I det beskreiv en dame, jeg gjetter 12-15 år eldre enn meg, hvordan det var å vokse opp på Stovner i hennes tid: Om hvordan Stovner-rapporten, og det offentlige stemplet bydelen fikk som slum prega oppveksten deres. Du veit, på Stoffner. Innlegget hennes fikk ikke mye oppmerksomhet i “debatten” til de høylytte brølapene som synes de selv, deres meninger og deres bøker er så viktige, kanskje fordi det ikke passer inn i narrativet deres.

Men jeg kjente meg igjen i det hun skriver og jeg kjenner meg igjen i dokumentaren kompisen min sendte, selv om jeg gikk i barnehage da den ble laget. Min ungdomstids Romsås så annerledes ut på mange flere måter enn klesstilen og den søte politibilen i videoen. Vi hadde andre ord og idoler, akkurat som de som vokser opp nå har sine som er annerledes enn våre. Men en ting er helt likt, og renner tvers igjennom oppveksttiden til den ene generasjonen etter den andre på vår kant av byen som den endeløse elven av bærsj renner i rørene på tvers under Oslo:

I øvrighetens øyne er vi åpenbart søppel.

Men det skifter altså med tidevannet hvorfor de synes vi må henges ut i gapestokk. Nå er Groruddalen såklart fortapt pga alle muslimene. Før har nok mange av de samme folka vært problemet som pakistanere. Men som videoen viser har det ikke bare vært feil etnisitet og religion som har ødelagt Groruddalen. I min barndom kunne man etter alt å dømme knapt leke ute fritt for de narkomane og hvis man rotet seg bort til t-banestasjonene var man fortapt!

Hvem som «har skylda for alt» forandrer seg og kan oppdateres til hva som passer inn i skiftende fordommer om hvilken gruppe som for tiden er samfunnets belastning og byrde. Narkiser, pønkere, skatere, byvankere, taggere, muslimer, flaggende samer eller fulle nordlendinger med kniv. Svenske fremmedarbeidere ble sigøynere ble somaliere. Det viktige for dem er at vi er dritt og det er vår feil.

Ah, så jeg mener alt bare er et glansbilde på Oslo Øst? Groruddalen er den største delen av Norges største by, det tettest befolka området i landet. Såklart finnes det mange problemer. Sosiale problemer. I 1983 som i 2016. Og såklart mange av oss har hatt problemer pga det underveis. Sånn som andre steder.

Men er det noensinne noe problem eller utfordring som har blitt løst av at omverden rundt står og slenger dritt til det?

Nei.

Så klart ikke.

Har de tingene man trengte å ta tak i på noe tidspunkt blitt løst av å peke ut en gruppe – være seg muslimer eller pøblete ungdommer – som problemet?

Nei.

Man løser ikke eldreboomen ved å skjelle ut de eldre. Og det skjønner nok også de som bruker så mye av sin tid på å rette dirrende fingre av skyld, tiår etter tiår. Eller kanskje ikke. Sikkert er det ihvertfall at de sjøl heller er en del av problemet – og ikke en del av løsninga.

Men dette skriver jeg ikke til dem, og det er ikke noe svar til noen av de fordummende debattene eller debattantene som skor seg på å skjære mange over en kam. Derfor er det nå, mens den evig returnerende svertekampanjen mot vår verden for en kort stund er stille mellom slagene, at jeg skriver dette. Skyt meg på åpen gate om jeg starter en ny – for det er ikke det jeg prøver på. Jeg er som så mange av oss ikke interessert i å være med i deres “debatt” på deres premisser.

Jeg skriver det til de som vokser opp nå – enten det er på Romsås, Stovner, Holmlia eller andre steder i landet med samme stempel. Til de som i likhet med oss før dere, kjenner på trykket fra et samfunn som ser ned på deg. Hold hodet høyt. Se igjennom retorikken deres og se det for hva det er. La det de legger på deg som skyld og skam bli næring for alt hva de mener du ikke kan bli. Storm samfunnet med hjertet først og gi livet kamp. De problemene som finnes er det sånne som oss som kommer til å løse. Aldri de som spytter på andre. Aldri de som ser ned på andre.

Aldri la de som ikke aksepterer deg definere hvem du er. Uansett hvem du er. Husk det neste gang det stormer. Neste gang tiden skriker mot oss blind av hat.