Kategori: Blogg

Public Enemy No 1

I morgen er det to år siden Promoe og jeg slapp vår plate Public Enemy sammen. En illsint men kort og konsis plate for en tid i krise og konflikt.

Den har du kanskje hørt men kanskje ikke i den versjonen du burde. Den finner du under. Jeg skal forklare hvorfor.

Noen måneder etter slapp vi plata på vinyl. Da oppdaga jeg at det er en mye bedre plate på vinyl og kassett enn den som ligger ute i Spotify eller Wimp.

Det liker jo vinyl-folk som meg å mene om alle plater. Men om denne er det spesielt. For det første er albumet bedre enn låtene er hver og en. Et bra album er ikke bare et format, det har en ide og en følelse, som gjør det til et verk som bør høres sammen.

For det andre er låtene i Spotify/Wimp mastret for hvordan folk hører på musikk i streamingtjenester. Og der hører ikke folk på hele album, men på enkeltlåter. Derfor er låtene mixet og mastret én og én, uten overganger og med litt forskjellig volumjusteringer. Mens på vinylen som én plate med en sammensatte tanke.

Derfor er denne plata en mye bedre plate om du har den på LP/MC. Eller for å si det omvendt – den er dårligere i Spotify. Hvis du har en fysisk kopi kan du jo sammenligne selv. Hvis du ikke har en kopi kan du laste ned en digital versjon laget fra kassett-masteren som jeg legger ut her nå.

Download her

(Og så kan du så klart kjøpe en direkte fra Goodshit-platebutikken vår om du vil. Der kommer det etterhvert også et teksthefte til plata og noen ting for samlere. Men mer om det seinere)

Don Martin – Mosaikk LP

Mosaikk LP slapp helt på tampen av det lange året 2020. Det er en liten bonusplate, et påfyll, en limited edition utgivelse – nummerert og signert i et lite antall eksemplarer.

Den kommer bare til å finnes i et lite antall butikker – men kan selvfølgelig bestilles rett fra oss. Hvis du bor i Oslo kan du plukke opp plata etter bestilling så slipper du å betale porto. (Hvis du har bestilt er plata antagelig på vei. Sjekk e-posten din).

Mosaikk er puslet og produsert av Frigstep. Les mer om det her. Med på plata er Fadlabi, Promoe, Castro, Supa Sayed, Fela og Timbuktu. Foto Mathias Fossum. Coverdesign er gjort av Carl.C.Hagen.Tenvik.

Og er du en av de som har bestilt les teksten på baksiden av coveret. Den binder plata mer sammen.

Rundt halvparten av låtene har vi også sluppet i Spotify og vanlige kanaler. De finner du feks i denne spillelista.

Mosaikk kommer også på et mindre opplag kassetter, men den er pga corona-restriksjoner fast på fabrikken. De som har bestilt kassetter får tilsendt så snart vi har de.

Superstars anbefaler serier og podcast for din karantene

I disse karantinetider er det viktig å holde hodet klart – og da kan det være bra å ha noe å følge med på. Superstars sender hver fredag på P13 uansett om vi er i lock down eller ikke – og vi har 79 episoder du kan sjekke ut om alt fra Stormzy til Salam Remi, B.O.L.T Warhead til Bob Marley. Du kan så klart også sjekke ut serien vår om hiphops historie på plate.

Jørgen har også laget en liten liste med serier han vil tipse om som du finner lenger her nede, og vi kommer til å oppdatere her på denne sida litt underveis.

Hvis du hører på programmet veit du at vi ofte snakker om serier og andre podcaster. De siste månedene har vi blant annet tatt for oss Netflix-dokumentarserien «Who killed Malcolm X», «Godfather of Harlem» og mer. Våre reviews av de kan du selvfølgelig høre på programmet.

Sist fredag skulle vi egentlig ha besøk av Jonis Josef for å snakke om sin nye sesong av «Kongen av Gulset» som er ute på NRK nå. I steden måtte vi sende live fra lock down fra Goodshit Radio HQ med Jørgen på telefon. Vi begynner derfor med å anbefale begge sesongene av «Kongen av Gulset» til alle som forstår litt hood-humor. Jada, vi har sett alle sesongene av Everybody Hates Chris mange ganger, men vi synes denne serien er dritfet. Se begge sesongene på NRK.no

  • M

Jørgen anbefaler serier for koronatid:

HUNTERS (Amazon Prime)

Denne har jeg nevnt så vidt på sending også, men kan like gjerne ta den med her. Al Pacino er straks aktuell i filmatiseringen av Phillip Roths klassiske og akk så blodaktuelle «I Married A Communist» (og nei, den handler ikke om at jeg starter radioprogram med Donen av Groruddalen). I mellomtida kan man se han skinne her, i denne serien som har med Jordan Peele som excecutive producer, altså han afroamerikanske tidligere komikeren som scorer stort og revitaliserer sjangeren med skrekkfilmer som «Us». Han revitaliserer også Luniz´ «I Got Five On it» som kjenningsmelodi. I år er han også aktuell med en remake av «Candyman» og serien «Lovecraft Country».

Premisset for serien er at USA etter andre verdenskrig tok de skarpeste hjernene fra det tredje riket, ga de ny identitet i USA og jobb for den amerikanske regjeringens forskjellige armer (noe Martin mener også hendte). Al Pacino leder en superheltaktig vigilante-gruppering som sporer opp gammelnazier i eksil, for å ta livet av dem på kjipe måter.       Den er satt mot slutten av 70-tallet, og tidskoloritten er funky som faen. Den er over the top, og inspirert av både Tarantino og Marvel. Det blir nesten litt mye av det gode om man skal være kritisk, men herre gud. Bare Pacinos fantastiske innsats selv, med sin beste rolle på årevis, er verdt Prime-abonnementet.

Har du ikke Prime, sier du? Hvis karantenen vedvarer er «Man in the High Castle», «The Looming Tower», og den tyske gangsterserien «4 Blocks» veldig gode grunner for å gi tjenesten en sjanse. Pluss diverse lugubre gufs fra 80-tallet. Hvis du som meg er vokst opp med Moviebox og leide VHS-filmer, kan jeg opplyse om at de har kjøpt rettighetene til nesten samtlige Bud Spencer & Terence Hill-filmer (!!!!!!!!!).

EMPIRE (Viaplay)

Da jeg vokste opp på Ørnes, hadde vi filmer, serier og musikk som vi kalte for «tyggegummi». Det var, eh, kunst som hadde mye «smak» men som ikke hadde noe substans eller «næring», som ikke tjente noen annen funksjon enn å gi deg litt bedre smak i munnen der og da. Kanskje vi kan kalle det «Guilty pleasure» nå, men det fordrer at man har noenlunde fuckings SKAMVETT. Det har jeg ei. Jeg har prøvd å se «Empire» før, men klarte bare en episode eller to før det hele falt på sin egen urimelighet og jeg gladelig strømmet meg videre til noe annet. Men rett før Koronaen gjorde oss alle til fotlenkesonere oppdaget jeg nå at Viaplay-abonnementet mitt var i ferd med å gå ut, og jeg og kona trengte noe å se på. Jeg ga det en sjanse til. Så i likhet med mine tidligere fullstendige hangups i «Beverly Hills 90210» på 90-tallet, i «Friends», ja nå senest til og med i «Kardashians»: «Empire» er min nye HELT SKAMLØSE pleasure!

«Empire» er en vaskekte hiphop-såpeopera, satt opp etter «Falcon Crest» og «Dynastiet»-mal, med en intern maktkamp som nesten kan rivalisere det  (sykt undervurderte) Kevin Costner-comebacket «Yelllowstone», en dæsj «Hustle & Flow» og en hel masse «Moesha». Nei, fuck it «The Kids From Fame»!!! HAH!

Det er mere drama i en episode enn i et år i den blå-blå regjeringa. Det er banalt, cheezy og til tider så forutsigbart at du kan gå deg en tur på restaurant og komme tilbake, og fortsatt forstå hva som skjer. Men du vil sannsynligvis ha gått glipp av tre-fire låter, fremført av en av sønnene i imperiet, et par sexscener mellom folk som ABSOLUTT ikke burde ha seg, fire forsøk fra enten mor eller far på å vinne tilbake en eller alle av sønnene sine, et drapsforsøk eller to og en artist som klikker. MINST.

Pappa Luscious Lyon får i starten av serien beskjed om at han har en dødelig sykdom, og han må bestemme seg for hvilken av hans tre sønner som skal få overta Empire Records, plateselskapet, og ja, imperiet han har bygd opp med egne hender. Luscious er rapper-turned-mogul, og spilles overbevisende og hella dramatisk av Terrence Howard. Samtidig kommer eksen hans og Baby Mama Cookie ut av fengsel etter 17 (!!!) år. Hun vil ha sin del av kaka. Samtidig har Luscious en gangsterfortid som hele tiden holder på å innhente han, og ikke minst er hans tre guttunger både ekstremt bortskjemte, helt vilt drama queens og like pretensiøst ambisiøse.

Han ene er på toppen av det hele homofil, noe den old school-innstilte Luscious ikke takler veldig bra, og han andre er bi-polar, mens han tredje er selvutnevnt fitteprins og har et selvbilde som får Kanye i sine glansdager til å virke usikker.  Her er det mye som skal med, og det stopper aldri. Fra episode til episode forandrer alliansene og konstellasjonene seg, søsknene blir venner og uvenner raskere enn du kan si «John Singleton vrir seg i grava si».

Glemte jeg av at mamma Cookie ikke bare er mere gangster enn pappa, men også har tystet til FBI? «Empire» er gaven som aldri slutter å gi. Jeg er kommet litt over halvveis i sesong to, og har nesten mistet totalt oversikt.

Det er cheezy som bare faen. Det er den gode, gamle bilulykken. Det er umulig å slutte å se når du først har begynt. Som Gasolin´ og salige Kim Larsen sa det «Når du først har begynt så kan du ik´holde op». Det er så overspilt, det er så overtydelig, det er så krampaktig at jeg KLARER IKKE LA VÆR. Heldigvis er det 6 (!!!) sesonger ute, så nå kan karantenen bare senke seg over landet, jeg er berga.

The Simpsons-parodien, hvor de mikser Empire med The Great Gatsby er gøyal:

https://www.dailymotion.com/video/x7rizo7
  • J