Jeg ble bedt om å holde en kunstnerisk appell på åpningen av Safemus – Safe Haven for Artists sin 2024 konferanse. Dette er det jeg sa.

Jeg heter Don Martin

Og jeg er rapper og tekstforfatter

I mitt virke og i min sjanger så har jeg lært at

Den som har en mikrofon har ansvaret for å bruke den til noe

Min sjanger, både der den kommer fra og i resten av verden, er uløselig knytta til å snakke for de som ikke ellers kommer til orde. 

Å snakke fra deler av samfunnet de på toppen helst vil glemme

Sånn var det også med foreldrene til sjangeren min

Borgerrettighetskampene i USA og England var uløselig knytta til musikk og kunst. 

Det samme er kampen mot rasisme i resten av verden. 

Kampen mot apartheid i Sør-Afrika har sitt soundtrack, like mye som solidaritetskampen mot fascismen i Latin-Amerika hadde sitt, og den samme kampen i Iran har det, fortsatt i dag.

I Iran fengsles og henrettes det fortsatt i høyt tempo

Ikke bare politiske aktivister eller kvinner som våger å være kvinner

Regimet jakter målretta på poeter, forfattere og rappere, som meg

For to år siden gjorde Kina, Tyrkia, Belarus og Myanmar sammen mye for å sette ny rekord i antall fengslede journalister

Nå overskygges det fullstendig av rekorden for antall drepte journalister i krig, under den fullstendige ødeleggelsen ingen med samvittigheten i behold kan lukke øynene for i Gaza

Men mens bombene hagler over Ukraina, over Palestina

Er det ikke bare i Russland at ytringsfriheten, også for oss kunstnere, strammes inn

I Tyskland kanselleres kunstverk over krigsmotstand

I England anmoder kulturrådet kunstnere ikke være for politiske

I USA bannlyses stadig flere bøker, i en absurd blanding av ignoranse og arroganse, som når de i Alabama forsøkte å få en bok fjerna fra bibliotekene fordi forfatterens etternavn var “Gay”.

Og selv der vi har stor ytringsfrihet

Betyr ikke det at teknologien har gitt alle mulighet til å melde om hva som helst når som helst, egentlig at ytringsfriheten blir større

For mens vår nye verdens drives fram på kobolt fra barnearbeid i Kongo 

Og telefonene våre er like lite smarte som mediene er sosiale

Hvor mye drukner ikke i desinformasjon og vissvass?

Da er det enda viktigere enn før, for oss som har en plattform, for oss som har en mikrofon, å gi ordet til de som ikke kommer til ordet, å skinne lys på de som regimene vil at vi skal glemme i mørket,

En kunstners plikt, hva meg angår, er å gjenspeile tiden, sa Nina Simone

Og om jeg får lov, vil jeg gjerne legge til, å gå inn i og grip fatt i den

Så

Tørk tårene! Knytt nevene!
På tide  å finne din stemme. På tide å heve den
Reis deg opp og reis deg for å leve mer
For ærlig talt vi burde kunne klare bedre enn
Enda en ny runde av samme dans
Demagogene – de er tilbake nå med kraft
Jeg tolererer ikke intoleranse
Vi har ikke råd mer til å gi dem en sjanse
Hva blir overskriften i kapittelet
når historien skal skrives om hvordan det var vi virkelig gikk ned?
Det blåser frysepunkt kelvin kald vind 
på kontinentet du kan kalle det en kald tid
Og allting er allting og skal vi 
være ærlig kan man aldri si aldri
For der vi pleide å si «aldri mer»
er vi på kanten, står der sjokka, ser det skje

Vår medisin er solidaritet!

Foto: Jannik Abel 

Sosiale medier blir stadig strammere, enten fordi alogaritmene vil at vi skal betale eller fordi innholdet blir dytta ned. Meld deg på under for å få epost uavhengig av når Zukkerburg eller Elon synes det jeg poster er bra.