Da jeg skulle begynne å skrive låtene til “Løverhjerter Blant Slangene i en Tigerstad” var jeg i en lang, mørk periode hvor det eneste jeg gjorde var å begrave meg selv i hvor dårlig det går for verden, og oss som lever i den. Sånn som nå. Jeg begynte dagene mine med å lese om hvor dårlig det gikk, og jeg lå oppe på natta og leste om hvor dårlig det gikk. Jeg havna, som mange andre, inne i en mørk, mørk dal hvor det virket som om vi står på randen til neste verdenskrig, undergangen eller alle de ovennevnte. (Sånn som nå).

Det kan det jo hende at vi gjør. Men er det en ting som er sikkert, så er det at det ikke hjelper å være handlingslamma. Det er ikke sikkert verden blir bedre av at jeg skriver låter, men det er helt sikkert at den ikke blir det av at vi ikke gjør noenting.

Denne låta trykket seg ut etter den lange perioden, den var vond og lang å brygge på, men når den kom ut var den også som en liten propp som slapp. Det er bra å se virkeligheten i øynene, men det hjelper ikke verden om det gjør at vi resignerer og gir opp. Da må vi holde fast, ikke slippe taket. For alt som skal til for at ondskapen skal vinne er at vi andre ikke gjør noe som helst.

(Denne teksten er fra den lille tekstboka jeg har laget)