T-skjorta med “Fear of a black planet”-coveret skreik til meg fra skuffen før vi skulle dra og spille “Løvehjerter” på TV2s God Sommer Norge. Public Enemy hadde enorm innflytelse på meg som ungdom, sammen med mange andre rappere. Plata var et av de aller første albumene jeg hadde. Min kompis Tony i klassen hadde det på kassett, allerede siste året på Tiurleiken skole. Hvordan rap på den tiden addresserte urettferdighet, rasisme, vold og mange andre spørsmål gjorde det til mer enn bare fet musikk.

Public Enemy gjorde at jeg fant Malcolm X-biografien til Alex Haley i bokhylla til mamma (at den stod der sier nok også en god del om hvor jeg kommer i fra). Det er en bok jeg lærte mye av og som var med å forme synet på verden jeg fortsatt har. Like etter kom Rodney King-saken, den første store saken hvor politivold ble filmet og avslørt. Det var mens folk hadde VHS-kamera, før mobiltelefon og før internett. Romsås kabel-tv hadde CNN og en morgen våkna jeg og verden opp til The L.A. Riots. En hvit jury frifant politimennene som banka dritten ut av Rodney King etter å ha blitt stoppa i trafikk. Raseriet over volden og urettferdigheten de svarte og latinamerikanske minoritetene kjente til så altfor godt hadde våkna og eksploderte foran øynene på hele verden.

Det som skjer i USA nå – med alle politivoldssakene som bobler opp til overflaten – er såklart ikke noe nytt, hverken politivolden eller rasismen eller raseriet. Men kan hende amerikanerne snart kan begynne å faktisk gjøre noe med problemet.

USA er såklart et helt annerledes samfunn enn vårt. Mye mer brutalt, segregert, klasseinndelt og rasistisk. Men det er likevel endel likheter vi liker å late som ikke finnes. Og om fler av oss prøver å forstå hva som skjer hos den store ulven kanskje vi også skjønner mer av hva vi må gjøre her hjemme.

Til det trenger vi nok også mer Beyonce på superbowl, mer Kendrick Lamar på Grammys (og her hjemme mer Karpe Diem på et slakteri) som soundtrack. Her er mitt bidrag.