Brødrene og løvehjertet

Don Martin har søvnproblemer. Han er fortvila over at raddislåtene han lagde for femten år siden fortsatt gjelder.

Dagsavisen, lørdag 26. januar 2019

Saksa fra portrettintervju av Vilde Alette Monrad-Krohn og Mimsy Møller (foto). Les hele i Dagsavisen.

Don Martin ligger oppe om natta. I taket over senga teller han bombefly. De dundrer når de flyr over gjerdet, fra Norge til Libya. Ett bombefly, to bombefly, tre bombefly, teller han. Nei, han får ikke sove. Lydsporet til tankevandringen er den gamle Gatas Parlament-slageren, der de som kjent sang at «Kjell Magne Bondevik suger pikken til amerikanerne».

– Jeg innså at ingenting fra den teksten har forandra seg på femten år. Det vi rappa om i «Bombefly» i 2004 stemmer fortsatt. Det er så feil, den sangen skulle vært et stempel fra en annen tid. Jeg skjønte at jeg måtte skrive den sangen på nytt igjen, så tett opp til originalen jeg klarte, for å si at ingenting har forandra seg. Norge har gått i feil retning, sier Don Martin, om sangen som var for sterk for radioen i 2004, som tordnet mot Irak-krigen og NATO og som ble stemt til folkets favoritt på Svisj gang på gang.

Don Martin er teateraktuell med «Blokk til Blokk» på hjemmetrakter; stykket som forteller om han og brødrene Felipe og Jonathan Castros oppvekst, avduket Det Norske Teatrets nye teaterscene, Rommen Scene oppe i Groruddalen, onsdag denne uka.

Han er også plateaktuell med albumet «Public Enemy», som viser rapperen sintere og mer politisk enn på lenge. Låten «Bombefly II» er å finne cirka midtveis, og han er like sint på Norge som Gatas Parlament var i 2004. I sangens oppspark redefineres «svenske tilstander» av rapperen Promoe, og i «Bombefly II» er budskapet fra Don Martin tydelig: hvis du ikke liker flyktninger, slutt å skap krig, sier han, med litt andre ord. Tilbake ved tusenårsskiftet visste Don Martin og hans tidligere rapkolleger Elling og Aslak Borgersrud hvordan de skulle bruke medieoppmerksomhet som politisk talerør. Lite har forandret seg, for Don Martin dytter etter hvert på spaltemeterne også i dette portrettet for å tordne mot styresmaktene.

Men først litt kontekst. Plata «Public Enemy» nikker til alt Don Martin kommer fra; til ventileringsmulighetene og tilhørigheten hiphopen ga han som ung. Over barndomstraktene i Groruddalen skinte Public Enemy som den klareste lederstjernen av dem alle. Gruppa fra Long Island var opprørske, politisk engasjerte og rasende på systemet. Låt for låt politiserte de gutten i øst langs T-banelinje 5.

– Jeg tatoverte Public Enemy på overarmen da jeg 18 år. Jeg husker at jeg tenkte: Hvis du noen gang glemmer hvor du kommer fra skal den tatoveringen minne deg på det hver jævla dag. Uansett hvor døv du blir som 40-åring, skal du aldri glemme hvor du kommer fra!

Vi sitter på restauranten Azadi, som forbilledlig betyr frihet, og spiser kebab. Don Martin lener seg tilbake i båsen der vi sitter og ler godt av seg selv.

– Ha! Jeg vet ikke hva jeg trodde om meg selv som 18, men vi har kalt plata det for å minne oss på røttene vi kommer fra, sier Don Martin.

For det er lenge siden 18 år gamle Martin Raknerud løp fra blokk til blokk på Romsås med Ice Cube og Chuck D på øra. Etter tjue år i bransjen er han en norsk hiphop-veteran å regne, både for årene i den venstreradikale rapgruppa Gatas Parlament, og som soloartist med et stadig patriotisk Groruddalen-budskap, som «Én gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt». Spør du ham selv har han blitt betydelig eldre, og godt er det.

– En av mine store minus, store feil som rapper var at jeg brukte altfor lang tid på å forstå at jeg skulle skrive helt inntil hjerterota. Vise alt jeg hadde i huet, vise identiteten min. På en underlig måte, i motsetning til de amerikanske rapperne, så har vi heller holdt kjeft om de tinga vi hadde sett i Groruddalen, om det som har vært brutalt da vi vokste opp. Vi snakket ikke om problemene våre. Det handlet sikkert om at vi var gutter, men også at det var i et miljø der du ikke nødvendigvis skulle dele åpenhjertet om alt som skjedde, sier Don Martin.

Alt de så og ikke snakket høyt om ble i fjor til publikumssuksessen «Blokk til Blokk» på Det Norske Teatret. Sammen med brødrene Jonathan og Felipe Castro – «Fela» og « Boss Castro» – tok Don Martin Groruddalen inn på teaterscenen. De skulle få gjøre sin greie; fargelegge det unyanserte bildet som «Stovner-rapporten» eller sakene om «barneransbølgen» hadde tegnet av barndomsriket.

– På et tidspunkt forsto jeg at vi er nødt til å fortelle våre historier sjøl. Groruddalen er det mest omsnakka stedet i Oslo, kanskje i hele Norge. Det er ikke det at det ikke finnes problemer her, det finnes masse problemer! Det veit vi! Men vi må begynne å eie de historiene, fortelle historiene om våre liv sjøl. Vi som er dritt lei av å bli snakka om. Vi må begynne å eie det, på godt og på vondt, sier Don Martin.

– «Bhoom» – her er jeg når verden ikke ser deg, sier han.

Østkantbølgen, har kulturlivets økende interesse for drabantbyene i Groruddalen blitt kalt. 2018 har vært smaksatt av NRK-serien «17», Zeshan Shakaris debutroman «Tante Ulrikkes vei» og «Blokk til Blokk». Rommen scene ble satset på av Kulturdepartementet og både dramatiseringene av romanene «Tante Ulrikkes vei» og «Tung tids tale» har premiere der til våren. For Don Martin sin del startet Grorud-patriotismen for alvor da han gikk solo og begynte å rappe helt eksplisitt om tilhørigheten til Romsås.

– Da vi begynte å tenke på dette for rundt ti år siden, handlet det om å løfte Groruddalen, vise hvem vi er. Nå har det blitt sånn! Og åpenbart er det mange som har tenkt det samme. Zeshan som har skrevet «Tante Ulrikkes vei» har hatt nøyaktig samme idé. Det handler ikke om å male Groruddalen rosenrødt. Men skal du forstå et problem, så må du forstå roten til problemet. Ikke bare de dumme, forenklende overskriftene, sier Don Martin.

Teaterstykket «Blokk til Blokk» har reist hele veien fra et SPKRBX-arrangement til Hovedscenen på Det Norske Teatret. Felipe, Jonathan og Martin er også i det særtilfellet at de ikke snakker på nynorsk, men heller på dialekten sin, østkantdialekta, på teateret. Selv kaller de den for «ny norsk». Etter et år med suksess avduker stykket Rommen Scene, som symbolsk ligger midt imellom blokkene de selv vokste opp i, på Haugenstua og Romsås. I stykket setter alle tre ord på hvordan det var å være stolt og samtidig skremt av et miljø som for noen hadde døden til følge.

– Vi er oss sjøl på den scenen, det er ikke noe skuespill. Til tider er vi mer oss sjøl på den teaterscenen enn vi har vært på vår egen hiphop-scene. Det er mye større rom for å vise det som ikke har fått plass i låtene: de kjipe tingene, de situasjonene hvor du har følt deg liten, sier han.

Kanskje gikk det en rett strek fra guttegjengen som holdt de ekte problemene tause til hvordan rapkarrieren skulle fortone seg senere. For Don Martin forteller at han gjennom karrieren har brukt mye tid på å tone ned hvem han var, bevisst og ubevisst.

– Identiteten jeg har som Romsåsgutt, hvordan jeg er, hvordan jeg snakker, hvor høylytt jeg er – alt det har jeg ofte dempa. Også i forbindelse med Gatas, der vi hadde et image som et band, var jeg en tonet ned versjon av meg sjøl. Jeg følte jo egentlig jeg kom fra noe annet enn dem, og at jeg gikk på akkord med hvem jeg var i gruppa. Kanskje er det derfor jeg vendte tilbake til Romsås, til miljøet mitt, da jeg endelig skjønte at jeg måtte gjøre min egen greie som soloartist. Det tok mange år! Omsider, med «Nilsen»-låten og «En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt»-plata, klarte jeg å fronte Martin fra Romsås. Han viser jeg tydelig i «Blokk til Blokk», og det har vært en jævla befrielse! Her er jeg! Take it or leave it! You don’t like it?! Det er greit for meg ass! sier Don Martin og gliser.

– Hva er det med deg og brødre egentlig? Først Elling og Aslak Borgersrud og så Felipe og Jonathan Castro?

– Hva er det med hiphop og brødre?! ler Don Martin og tøyser først bort spørsmålet.

– Vi har en flokkmentalitet på Romsås. Jeg vokste opp med å være én av mange, og var veldig sjeldent alene. Du kan stille spørsmålet bredere: hvorfor har jeg aldri vært hypp på å være soloartist lissom? Jeg er hypp på å være en del av mange, det er der jeg har det best! sier han, som sjeldent har laget låter, selv som soloartist, uten å samarbeide med andre rappere.

På den siste plata er det derfor Jens Stoltenberg som får gjennomgå for å hylle Norges medlemskap i NATO. I rapverdenen krever slike direkte, yppende linjer ofte et svar i form av ny, dissende låt. Men da må du være rask. I teorien har Stoltenberg kort tid på seg til å droppe noen linjer om Don Martin som comeback.

«Bombefly II» er en illsint låt på plata, og i likhet med Bjørnar Moxnes denne uka, er ikke Don Martin villig til å slippe det faktum at femten norske fly slapp til sammen 588 bomber, de såkalte «SMS-bombene», over Libya i 2011.

– Hvordan skjer det at Jens Stoltenberg som begynte sin karriere i AUF ved å være imot NATO, beslutter å sende tette bombefly for å pepre et av Afrikas mest velstående land til rubbel? Og så blir generalsekretær for NATO? Norge er en del av «clusterfucken» som Libya er, og det er et land som står sentralt i hele flyktningkatastrofen. Alt blir blasta der, og Libya har senere stått sentralt for strømmen av våpen inn i Syria. Flyktninger derifra som blir hustla og drept på veien til Europa er mange. De som kommer fram blir også fucked. Midt i hele flyktningkrisen står Libya – og dermed Norge! Vi skal være med i verden og vise muskler og bombefly. Men når resultatet av det er at folk må flykte – da er vi ikke med lenger?! han slår armene ut til siden for å gestikulere at det ikke gir mening.

– Krig er det aller verste, og lager nye problemer og kaos som varer i generasjoner etter generasjoner. At Norge er et krigsland er et alvorlig problem. Vi må kvitte oss med de lederne som er villig til å sende bombefly på SMS. Vi må også kvitte oss med de lederne som ikke stiller de som gjør det til ansvar.

Han mener også at makt er et eget problem vi stadig undervurderer.

– Du kan komme til bordet med så gode intensjoner du vil, men et sted på veien skaper makta dårlige ting i deg. Makt tiltrekker dårlige mennesker. Før vi løser maktas problem, og at maktas lov er lydighet, så kommer vi til å danse den samme runddansen om og om igjen, sier han.

Les hele her

«Til alle løvehjerter, her er vårt manifest. Kampen fortsetter» rapper Don Martin og Promoe denne våren. Løvehjerte er et ordentlig Don Martinsk-ord, og var tema også på det forrige albumet «Løvehjerter blant slangene i en tigerstad». Onsdag kveld står han foran et publikum som er så nært hjemme som overhodet mulig. Også her henvender han seg til løvehjertene. De er å finne på rad nummer én og er helt ned i 11-årsalderen. De ler og digger med de store gutta, og flere går selv på Hiphop 101 etter skoletid. Når stykket er ferdig slippes de selv til på scenen, og Nalband på 20 fremfører en låt med Don Martin, Castro og Fela. Han var den første som stilte opp på Hiphop 101, da som 13-åring. 15. februar varmer han opp for Don Martin og Promoe på John Dee.


– Løvehjertet er de brennende hjertene, som brøler for det de tror på og for den de er. Enten om det er om Oslo Øst eller skeives kamp. De som tør å heve stemmen og som prøver å gjøre en forskjell. Og straight up: Astrid Lindgren er Skandinavias beste forfatter. Nobelkomiteen kan bæsje i en skuff for at de ikke ga henne den prisen. Det er ideen om at noen ganger må du gjøre det som er vanskelig, hvis ikke er du bare en liten lort.