4-stjerners

Inger Hagerup Nordahl Grieg fra 4-stjerners middag

Her er to klipp fra «min» episode av 4-stjerners middag som gikk februar 2020. Du kan se hele episoden her gratis på dplay (sesong 12, episode 18). Under brekker jeg ned litt av mitt vers til Inger Hagerup som jeg gjør den andre videoen. Den første videoen forklarer seg selv.

Det andre er fra underholdningsbiten hjemme hos meg, hvor jeg framfører Inger Hagerups dikt «Nordahl Grieg» og (deler av) mitt vers «Inger Hagerup».

Jeg skrev og spilte inn det til plata Løvehjerter Blant Slangene i en Tigerstad del 1 med Tommy Tee på beaten og Nosizwe på hooket, som du kan høre her.

Så – som det står i teksten – det første verset her er Inger Hagerups dikt til Nordahl Grieg etter at han omkommer, skutt ned over Berlin. Det andre er mitt vers til henne.

1

Hver natt når horisonten brast for Norges drømmestrender,
så holdt han landet atter fast som med en elskers hender.
Hans røde hjerte førte ham igjen til fedrelandet.
Og om å lengte visste han kan hende ett og annet.
Selv midt i dagens strid og brann stod drømmen alltid åpen.
Den ble i kampen for vårt land hans hemmelige våpen
Ungt må det hjerte være som har styrke til å bære
bestandig dette fedreland, dets skjensel og dets ære.
Ungt må det hjerte være som hver dag har hatt den samme
ukuelige sikre tros bestandig rene flamme.
Hvem måler ilden ut i tid? Så lenge flammer brenner
– vil Norge føle strøket av hans ømme elskerhender

2

Hver natt når horisonten brast for håp og kjærlighet
beskrev hun verdens kamp for livet rått med ærlighet
Hennes ord var mer enn strofer i vinden
En ny tids stemme for kvinner og refleksjoner av minner
For mange var hun lille persille min onkel triller piller
mot basiller alle de er brillefine
Min favoritt er det om tallene og bokstavene
De synger de sangene i hver bidige barnehage men
hennes penn var og en ildsint én, hennes tanke
visker skillelinjene mot sverdet, river gjennom arket
Stikker rett i hjertet hvis det sitter der på riktig side
Gjennom flere tiår gikk hun inn i og grep fatt i tiden
førtitallets svik og krig og fattigdom og kvinnesak
mange av de kunne like gjerne hvert skrevet i dag
Jeg gikk meg vill i hennes skogers dikt der fant jeg Finnmark
og idet så jeg Kurdistan og tidens tann og villskap
Ennå gryr det mot dag, vær utålmodig menneske!
Langsomt blir allting til, men kjapt kan allting revne
Så når de spør er det no slektskap mellom rap og dikt
Det første verset var Ingers, andre verset var mitt

Brødrene og løvehjertet

Don Martin har søvnproblemer. Han er fortvila over at raddislåtene han lagde for femten år siden fortsatt gjelder.

Dagsavisen, lørdag 26. januar 2019

Saksa fra portrettintervju av Vilde Alette Monrad-Krohn og Mimsy Møller (foto). Les hele i Dagsavisen.

Don Martin ligger oppe om natta. I taket over senga teller han bombefly. De dundrer når de flyr over gjerdet, fra Norge til Libya. Ett bombefly, to bombefly, tre bombefly, teller han. Nei, han får ikke sove. Lydsporet til tankevandringen er den gamle Gatas Parlament-slageren, der de som kjent sang at «Kjell Magne Bondevik suger pikken til amerikanerne».

– Jeg innså at ingenting fra den teksten har forandra seg på femten år. Det vi rappa om i «Bombefly» i 2004 stemmer fortsatt. Det er så feil, den sangen skulle vært et stempel fra en annen tid. Jeg skjønte at jeg måtte skrive den sangen på nytt igjen, så tett opp til originalen jeg klarte, for å si at ingenting har forandra seg. Norge har gått i feil retning, sier Don Martin, om sangen som var for sterk for radioen i 2004, som tordnet mot Irak-krigen og NATO og som ble stemt til folkets favoritt på Svisj gang på gang.

Don Martin er teateraktuell med «Blokk til Blokk» på hjemmetrakter; stykket som forteller om han og brødrene Felipe og Jonathan Castros oppvekst, avduket Det Norske Teatrets nye teaterscene, Rommen Scene oppe i Groruddalen, onsdag denne uka.

Han er også plateaktuell med albumet «Public Enemy», som viser rapperen sintere og mer politisk enn på lenge. Låten «Bombefly II» er å finne cirka midtveis, og han er like sint på Norge som Gatas Parlament var i 2004. I sangens oppspark redefineres «svenske tilstander» av rapperen Promoe, og i «Bombefly II» er budskapet fra Don Martin tydelig: hvis du ikke liker flyktninger, slutt å skap krig, sier han, med litt andre ord. Tilbake ved tusenårsskiftet visste Don Martin og hans tidligere rapkolleger Elling og Aslak Borgersrud hvordan de skulle bruke medieoppmerksomhet som politisk talerør. Lite har forandret seg, for Don Martin dytter etter hvert på spaltemeterne også i dette portrettet for å tordne mot styresmaktene.

Men først litt kontekst. Plata «Public Enemy» nikker til alt Don Martin kommer fra; til ventileringsmulighetene og tilhørigheten hiphopen ga han som ung. Over barndomstraktene i Groruddalen skinte Public Enemy som den klareste lederstjernen av dem alle. Gruppa fra Long Island var opprørske, politisk engasjerte og rasende på systemet. Låt for låt politiserte de gutten i øst langs T-banelinje 5.

– Jeg tatoverte Public Enemy på overarmen da jeg 18 år. Jeg husker at jeg tenkte: Hvis du noen gang glemmer hvor du kommer fra skal den tatoveringen minne deg på det hver jævla dag. Uansett hvor døv du blir som 40-åring, skal du aldri glemme hvor du kommer fra!

Vi sitter på restauranten Azadi, som forbilledlig betyr frihet, og spiser kebab. Don Martin lener seg tilbake i båsen der vi sitter og ler godt av seg selv.

– Ha! Jeg vet ikke hva jeg trodde om meg selv som 18, men vi har kalt plata det for å minne oss på røttene vi kommer fra, sier Don Martin.

For det er lenge siden 18 år gamle Martin Raknerud løp fra blokk til blokk på Romsås med Ice Cube og Chuck D på øra. Etter tjue år i bransjen er han en norsk hiphop-veteran å regne, både for årene i den venstreradikale rapgruppa Gatas Parlament, og som soloartist med et stadig patriotisk Groruddalen-budskap, som «Én gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt». Spør du ham selv har han blitt betydelig eldre, og godt er det.

– En av mine store minus, store feil som rapper var at jeg brukte altfor lang tid på å forstå at jeg skulle skrive helt inntil hjerterota. Vise alt jeg hadde i huet, vise identiteten min. På en underlig måte, i motsetning til de amerikanske rapperne, så har vi heller holdt kjeft om de tinga vi hadde sett i Groruddalen, om det som har vært brutalt da vi vokste opp. Vi snakket ikke om problemene våre. Det handlet sikkert om at vi var gutter, men også at det var i et miljø der du ikke nødvendigvis skulle dele åpenhjertet om alt som skjedde, sier Don Martin.

Alt de så og ikke snakket høyt om ble i fjor til publikumssuksessen «Blokk til Blokk» på Det Norske Teatret. Sammen med brødrene Jonathan og Felipe Castro – «Fela» og « Boss Castro» – tok Don Martin Groruddalen inn på teaterscenen. De skulle få gjøre sin greie; fargelegge det unyanserte bildet som «Stovner-rapporten» eller sakene om «barneransbølgen» hadde tegnet av barndomsriket.

– På et tidspunkt forsto jeg at vi er nødt til å fortelle våre historier sjøl. Groruddalen er det mest omsnakka stedet i Oslo, kanskje i hele Norge. Det er ikke det at det ikke finnes problemer her, det finnes masse problemer! Det veit vi! Men vi må begynne å eie de historiene, fortelle historiene om våre liv sjøl. Vi som er dritt lei av å bli snakka om. Vi må begynne å eie det, på godt og på vondt, sier Don Martin.

– «Bhoom» – her er jeg når verden ikke ser deg, sier han.

Østkantbølgen, har kulturlivets økende interesse for drabantbyene i Groruddalen blitt kalt. 2018 har vært smaksatt av NRK-serien «17», Zeshan Shakaris debutroman «Tante Ulrikkes vei» og «Blokk til Blokk». Rommen scene ble satset på av Kulturdepartementet og både dramatiseringene av romanene «Tante Ulrikkes vei» og «Tung tids tale» har premiere der til våren. For Don Martin sin del startet Grorud-patriotismen for alvor da han gikk solo og begynte å rappe helt eksplisitt om tilhørigheten til Romsås.

– Da vi begynte å tenke på dette for rundt ti år siden, handlet det om å løfte Groruddalen, vise hvem vi er. Nå har det blitt sånn! Og åpenbart er det mange som har tenkt det samme. Zeshan som har skrevet «Tante Ulrikkes vei» har hatt nøyaktig samme idé. Det handler ikke om å male Groruddalen rosenrødt. Men skal du forstå et problem, så må du forstå roten til problemet. Ikke bare de dumme, forenklende overskriftene, sier Don Martin.

Teaterstykket «Blokk til Blokk» har reist hele veien fra et SPKRBX-arrangement til Hovedscenen på Det Norske Teatret. Felipe, Jonathan og Martin er også i det særtilfellet at de ikke snakker på nynorsk, men heller på dialekten sin, østkantdialekta, på teateret. Selv kaller de den for «ny norsk». Etter et år med suksess avduker stykket Rommen Scene, som symbolsk ligger midt imellom blokkene de selv vokste opp i, på Haugenstua og Romsås. I stykket setter alle tre ord på hvordan det var å være stolt og samtidig skremt av et miljø som for noen hadde døden til følge.

– Vi er oss sjøl på den scenen, det er ikke noe skuespill. Til tider er vi mer oss sjøl på den teaterscenen enn vi har vært på vår egen hiphop-scene. Det er mye større rom for å vise det som ikke har fått plass i låtene: de kjipe tingene, de situasjonene hvor du har følt deg liten, sier han.

Kanskje gikk det en rett strek fra guttegjengen som holdt de ekte problemene tause til hvordan rapkarrieren skulle fortone seg senere. For Don Martin forteller at han gjennom karrieren har brukt mye tid på å tone ned hvem han var, bevisst og ubevisst.

– Identiteten jeg har som Romsåsgutt, hvordan jeg er, hvordan jeg snakker, hvor høylytt jeg er – alt det har jeg ofte dempa. Også i forbindelse med Gatas, der vi hadde et image som et band, var jeg en tonet ned versjon av meg sjøl. Jeg følte jo egentlig jeg kom fra noe annet enn dem, og at jeg gikk på akkord med hvem jeg var i gruppa. Kanskje er det derfor jeg vendte tilbake til Romsås, til miljøet mitt, da jeg endelig skjønte at jeg måtte gjøre min egen greie som soloartist. Det tok mange år! Omsider, med «Nilsen»-låten og «En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt»-plata, klarte jeg å fronte Martin fra Romsås. Han viser jeg tydelig i «Blokk til Blokk», og det har vært en jævla befrielse! Her er jeg! Take it or leave it! You don’t like it?! Det er greit for meg ass! sier Don Martin og gliser.

– Hva er det med deg og brødre egentlig? Først Elling og Aslak Borgersrud og så Felipe og Jonathan Castro?

– Hva er det med hiphop og brødre?! ler Don Martin og tøyser først bort spørsmålet.

– Vi har en flokkmentalitet på Romsås. Jeg vokste opp med å være én av mange, og var veldig sjeldent alene. Du kan stille spørsmålet bredere: hvorfor har jeg aldri vært hypp på å være soloartist lissom? Jeg er hypp på å være en del av mange, det er der jeg har det best! sier han, som sjeldent har laget låter, selv som soloartist, uten å samarbeide med andre rappere.

På den siste plata er det derfor Jens Stoltenberg som får gjennomgå for å hylle Norges medlemskap i NATO. I rapverdenen krever slike direkte, yppende linjer ofte et svar i form av ny, dissende låt. Men da må du være rask. I teorien har Stoltenberg kort tid på seg til å droppe noen linjer om Don Martin som comeback.

«Bombefly II» er en illsint låt på plata, og i likhet med Bjørnar Moxnes denne uka, er ikke Don Martin villig til å slippe det faktum at femten norske fly slapp til sammen 588 bomber, de såkalte «SMS-bombene», over Libya i 2011.

– Hvordan skjer det at Jens Stoltenberg som begynte sin karriere i AUF ved å være imot NATO, beslutter å sende tette bombefly for å pepre et av Afrikas mest velstående land til rubbel? Og så blir generalsekretær for NATO? Norge er en del av «clusterfucken» som Libya er, og det er et land som står sentralt i hele flyktningkatastrofen. Alt blir blasta der, og Libya har senere stått sentralt for strømmen av våpen inn i Syria. Flyktninger derifra som blir hustla og drept på veien til Europa er mange. De som kommer fram blir også fucked. Midt i hele flyktningkrisen står Libya – og dermed Norge! Vi skal være med i verden og vise muskler og bombefly. Men når resultatet av det er at folk må flykte – da er vi ikke med lenger?! han slår armene ut til siden for å gestikulere at det ikke gir mening.

– Krig er det aller verste, og lager nye problemer og kaos som varer i generasjoner etter generasjoner. At Norge er et krigsland er et alvorlig problem. Vi må kvitte oss med de lederne som er villig til å sende bombefly på SMS. Vi må også kvitte oss med de lederne som ikke stiller de som gjør det til ansvar.

Han mener også at makt er et eget problem vi stadig undervurderer.

– Du kan komme til bordet med så gode intensjoner du vil, men et sted på veien skaper makta dårlige ting i deg. Makt tiltrekker dårlige mennesker. Før vi løser maktas problem, og at maktas lov er lydighet, så kommer vi til å danse den samme runddansen om og om igjen, sier han.

Les hele her

«Til alle løvehjerter, her er vårt manifest. Kampen fortsetter» rapper Don Martin og Promoe denne våren. Løvehjerte er et ordentlig Don Martinsk-ord, og var tema også på det forrige albumet «Løvehjerter blant slangene i en tigerstad». Onsdag kveld står han foran et publikum som er så nært hjemme som overhodet mulig. Også her henvender han seg til løvehjertene. De er å finne på rad nummer én og er helt ned i 11-årsalderen. De ler og digger med de store gutta, og flere går selv på Hiphop 101 etter skoletid. Når stykket er ferdig slippes de selv til på scenen, og Nalband på 20 fremfører en låt med Don Martin, Castro og Fela. Han var den første som stilte opp på Hiphop 101, da som 13-åring. 15. februar varmer han opp for Don Martin og Promoe på John Dee.


– Løvehjertet er de brennende hjertene, som brøler for det de tror på og for den de er. Enten om det er om Oslo Øst eller skeives kamp. De som tør å heve stemmen og som prøver å gjøre en forskjell. Og straight up: Astrid Lindgren er Skandinavias beste forfatter. Nobelkomiteen kan bæsje i en skuff for at de ikke ga henne den prisen. Det er ideen om at noen ganger må du gjøre det som er vanskelig, hvis ikke er du bare en liten lort.

Public Enemy anmeldelser og omtale

Oppdateres.

Promoe & Don Martin – Public Enemy er nå ute overalt digitalt og på kassett. Den kommer også på vinyl etterhvert. Hør plata her.

Dagsavisen gjorde et stort portrettintervju av meg blant annet om albumet og skriver

… plateaktuell med albumet «Public Enemy», som viser rapperen sintere og mer politisk enn på lenge. Låten «Bombefly II» er å finne cirka midtveis, og han er like sint på Norge som Gatas Parlament var i 2004. I sangens oppspark redefineres «svenske tilstander» av rapperen Promoe, og i «Bombefly II» er budskapet fra Don Martin tydelig: hvis du ikke liker flyktninger, slutt å skap krig, sier han, med litt andre ord.

Dagbladet gir plata dens andre anmeldelse og andre 5er. En av Norges etter min mening viktigste skribenter i vår sjanger, Mathias Rødahl, skriver:

«…Oslo-veteranen Don Martin på sitt kreativt beste. Lenge etter hans formative år som en av landets viktigste hiphop-pionerer. Når han nå slår seg sammen med sin svenske og hårfagre bror fra en annen mor på «Public Enemy», er det likevel ikke bare en nostalgisk gavepakke for alle som vokste opp i et ekkokammer av «Modern Day City Symphony», Battle of the Year-videoer, fatlaces og Montana-bokser.


Som tittelen tilsier ønsker Promoe og Don Martin å vekke til live hiphopens politiske engasjement fra seint 80-tall og tidlig 90-tall, og sette det i en moderne kontekst i vår stadig mer sinnsyke Trump-samtid. Det klarer de to gamle samarbeidspartnerne langt på vei, selv om den 10 spor korte skiva aldri helt når den samme revolusjonære energien.


Som album generelt er «Public Enemy» derimot et helstøpt prosjekt. Produsert av et svenskt stjernelag med DJ Large i spissen. Variasjonen mellom de to rapflowene gir utgivelsen en ekstra dimensjon, mens skandiduoen forenes rundt budskapet om antirasisme, politikerforakt, åpne grenser, krigsmotstand og medmenneskelig solidaritet.


Et opprørsk manifest som har preget begge rappernes karrierer siden dag én, men i dag føles mer aktuelt enn noensinne.»

Releasedagen var jeg innom Siri & Ali på P13s Selskapssjuk og snakka om samarbeidet, første gangen jeg så Looptroop, noen av låtene og historier bak.. Hør det her.

Nöjesguiden (svenske Natt&Dag) har gitt den første svenske anmeldelsen – og min første svenske noensinne (?): «Jag kan verkligen inte norska överhuvudtaget. Vågar därför inte ens kommentera något om Don Martins verser. Men ljudmässigt låter de bra i alla fall».

Første anmeldelse ut var Dagsavisen. Espen Rusdal kaller plata vår Norsk-svensk samarbeid på sitt beste og skriver «Public Enemy» er en plate som er lett å like, passe kort og blir med deg en stund etterpå. Rett og slett slik en god plate skal være i 2019.

Public Enemy



Duoen Promoe og Don Martin er ute med et kort album, ti spor på 32 minutter, spilt inn i Tee Productions Oslo og Tinitus i Stockholm. Tittelen «Public Enemy» plasserer utgivelsen i et politisk univers, med sine assosiasjoner til Chuck D og kompani. (…) Tekstene maler et melankolsk bilde av verden i dag, men med et aldri så lite håp og litt optimisme her og der.



Vi ender dermed opp med en konsis plate, der duoen går rett på sak. Som det heter i åpningen. «På tide med den smertefulle sannheten. Jeg kan ikke lenger gjemme meg; her er vårt manifest. Til alle Løvehjerter, kampen den fortsetter».



En slags nyinnspilling av Gatas Parlaments «Bombefly», «Bombefly II», er skremmende aktuell med sitt sample av Jens Stoltenberg, der han hyller Norges medlemskap i NATO. «Er det det som er demokrati? Å bestemme en krig på SMS, så sender vi fly?», sier Don Martin. (…)



En politisk plate? Ja vel. Men samtidig en rad meget fengende låter som spenner fra moderne hip hop, til jazz og litt reggae. Romsåsrapper Don Martin har alltid gitt en stemme til utskudd, svake og marginaliserte. Det er også perspektivet her. Men det er samtidig plass til refleksjoner og minner. Som i sarte «Gamle bilder», der vi får høre om alt som kunne vært og ikke ble noe av. «Mens jeg blar blant bildene mine, finner jeg gamle venner som med tiden kanskje ikke finnes andre steder, enn der vi samler dem sammen, så de ikke falmer fort. Der klamrer de seg fast som om det hjalp oss mot å falle bort».