Dette er mas o menos talen som ble holdt i begravelse for Nils Amund Raknerud 6.6.2023. Det er flere som har bedt meg om å sende, publisere eller trykke denne talen. Jeg legger den ut her så de som var der, og de som ikke fikk vært, kan lese den. Den er ikke for gjengivelse, og er skrevet for da det skjedde og de som var der. Noen ting er endret for tekstens skyld.
Det ble en fin dag, synes jeg, som han hadde vært stolt av. Jeg vil gjerne få si takk til alle som kom. Enten fordi dere kjente ham godt, møtte ham i løpet av livet eller var der for å støtte familien vår. Takk til Pil for hjelp med å lage det fint og til Maria og Nosizwe som leste dikt. Til Simon og Nasim som hjalp meg å ordne og ta valg som ble fine. Og til Thorkild, Ketil og Egil fra Bygg Band som spilte for faren min. Og alle andre som var med, ga til Norsk Folkehjelp, sendte blomster, hilsener eller hjalp til på forskjellige måter.
Hvis du har bilder eller film fra begravelsen setter jeg pris på om du tar kontakt.
Minnetale
Hvordan kan en fortelle historien om et annet menneskes liv, og si hva som var viktig og ikke?
Jeg veit ikke, men jeg veit det er viktig hvordan vi samles
Hvordan vi minnes og snakker om den som har gått bort
Men det er også sprøtt
Jeg har stått her før
Jeg snakka i begravelsen til en som jeg kjente godt
Og litt som faren min var han en Oslogutt som kjente mange og hadde gjort mye forskjellig
Så det var mange her
Da det var ferdig og vi gikk ut
Så jeg utover rommet
Utover et lite hav av triste ansikter
Bøyde hoder
Men så så jeg et ansikt bakerst i rommet som gliste fra øre til øre
Som var så glad at han stod og trippa
Jeg bevegde meg gjennom rommet mens pulsen min gikk opp
Tok ham til side utenfor
Og med en flau irritasjon som bare et barn kan over en forelder snerret jeg mellom tenna
Hva faen er det du er så glad for?
Han smilte fortsatt da han svarte
“Nå veit jeg at det i hvert fall kommer til å være én fin tale i begravelsen min”
(Så hvis det blir litt langt, ta det med farsan etterpå)
Nils Amund Raknerud ble født 31. mars 1949 her i Oslo til foreldrene Amund Raknerud og Gladys Florence White Raknerud.
Han hadde ett brunt og ett grønt øye.
Begge foreldrene var kunstnere, hun var malerinne, han var pianist. Hun hadde en oppvekst og en fot i England. Han var fra Hedmark, og hadde på trettitallet vært del av det første jazzmiljøet i Oslo, på en tid da jazz ikke ble sett på som musikk.
Som musiker var nok faren mye borte på turne og seine kvelder. Barndomsbrevene Nils Amund skrev til sin far er preget av en gutt som gleder seg til pappa kommer hjem. Og hjem, det var etterhvert i kunstnerbolig på Ekely. Her fant han sine første venner, noen av dem for livet.
Da Nils var ganske liten leide Gladys en sommer rom i et hus på sørlandet. Hun forelska seg i området og bestemte seg for å bygge et sted å arbeide, være og feriere. Da den lokale skolen ble revet i 1956 kjøpte paret de gamle materialene og bygde med hjelp fra lokale, mye arbeid og mer vilje et hus med atelier i andre etasje.
Det huset skulle følge faren min hele livet. På nittitallet presenterte han seg som “fabrikkarbeider med hytte på sørlandet” og han brukte mye tid og krefter på å vedlikeholde det. Han bodde også her en periode og gikk på skole her.
I begynnelsen av ungdomstida skjedde det som skulle prege Nils kanskje mer enn noe. Han mista faren som 12-åring. Nils Amund ble sendt bort mens faren lå på sjukehuset, men fikk vannkopper og måtte hjem. Derfor møtte han faren en siste gang på julaften, intetanende om hvorfor faren var så bleik.
I en upublisert tekst skriver Nils Amund om en morgen han spurte moren om hvor tannbørsten hans var og fikk beskjeden om at faren var død.
«Da jeg gikk opp trappen igjen var på en måte barndommen over for mitt vedkommende»
Resten av livet søkte Nils Amund etter familie.
Gladys og han ble værende på Ekely, og her fant han fellesskap blant annet i det som han resten av livet skulle omtale som Styggegjengen. Han var del av det første kullet på Forsøksgym, blant andre som i likhet med ham ikke passa helt inn i skolen. Som ung voksen dreiv faren min en ulovlig klubb i kjelleren til moren sin. Den het “Dirty dick´s”.
(Og for de som var der kan jeg skremme med at det sitter en mann i rommet her som har boka med oversikt over alle besøkende).
Mens amerikanerne landa på månen, landa faren min i Stockholm. Han gikk fotohøgskolan i en politisk tid prega av antikrigsdemonstrasjoner. I Stockholm ble han i følge ham selv del av sin første politiske aksjon. En liten gruppe med tilgang på en lastebil, som ble kjørt til en leiebygård hvor bakgården var delt i fire av plankegjerder. Plankegjerder som hindra barna i bakgården å leke sammen. Så da reiv de gjerdet, kjørte plank til et annet sted og bygde lekeplass. Det omtalte faren min flere ganger som den beste politiske aksjonen han deltok i.
Han jobba som søppeltømmer og tok fotomaskinistkurs. Han hadde mørkerom i garderoben til en venninne. Han kjøpte Charles Mingus på vinyl og skrev på baksiden av coveret hvor og når plata var kjøpt.
På fotoskolan gikk også en venn og annen blivende norsk fotograf. På pendeltoget om morgen så vennen og kjæresten en ung dame i palestinaskjerf og med FNL-buttons. Parret bestemte seg for å invitere henne på en fest for å prøve å spleise henne med en av deres venner. Uheldigvis for denne mannen kom også faren min på festen. Det er faren min sin versjon av historien. Mamma er ikke enig.
Til slutt ble hun med ham tilbake til Oslo hvor han jobba som filmfotograf. Han ble også mer politisk aktiv og med i søttitallets AKP-ml.
Fra “Hustruer” og andre norske filmer hadde faren min stolte minner. Historier om å filme fra helikopter eller å vente i evigheter på det ene øyeblikket hvor et tog skulle passere i utsnittet.
Han veksla mellom filmbransjen og byggeplassen. Han tok snekkerkurs og gikk derfra med en livslang interesse og et lengre vennskap. Nekta å klippe sitt lange hår på vei inn i Bulgaria, så militæret gjorde det for ham.
Rundt denne tiden startet også den mye omtalte “sjølproletariseringslinja” i AKP og faren min svarte med å få seg jobb på Lilleborg såpefabrikk. Der jobba han på samlebåndet til Klorin, rett ovenfor Zalo, og fant vennskap han skulle beholde i mange år.
I 1978 ble jeg født.
Faren min satt på gangen med en halv flaske rødvin og venta mens han så uavbrutt på klokka og insisterte hele livet på at jeg ble født kl seks over elleve den 6 i 11de, selv om det nok tok noen minutter før han fikk beskjeden der på gangen. I begynnelsen bodde den lille familien vår i en trang leilighet i Krumgate i sentrum. Foreldrene mine gifta seg motvillig, raddiser som de var, for at staten skulle anerkjenne farskapet.
Farsan solgte Klassekampen og var med i bunnplanet i fagbevegelsen. På vegne av familien kan jeg bekrefte at det var Nils Amund Raknerud som spraya “Sovjet ut av Tjekkoslovakia” på sideveggen av den Sovjetiske ambassaden med sprayboks.
Sånn sett en foregangsmann i slekta.
(Det var en tagge-vits)
Det året jeg fylte tre flytta vi til en stor leilighet på Romsås og ikke lenge etter ble mora og faren min skilt. Nils fikk seg leilighet på annet borettslag på Romsås og ble etter hvert sammen med Berit.
Han jobba skift på Lilleborg til alle døgnets tider. Han elska å rekke 301 bussen akkurat så vidt og ble like forbanna når han mista den. Han hadde høyttaler på badet og spilte for full guffe.
På arbeidsplassen fant han fellesskap han følte seg hjemme i. Et klasseperspektiv som skulle følge ham helt inn i det siste, mer enn politisk ideologi.
Det var ingenting faren min heller ville snakke om, når som helst hvor som helst med hvem som helst, enn hvordan praktisk kunnskap var like bra og viktig som intellektuell kunnskap. Kunnskapen i en gammel håndverkers hender. Dumheten til de som trodde store ord var bedre enn små.
Det var ingenting han hata mer enn folk som så ned på andre, og spesielt når det handla om klasse, utdanning, sosial stand og status eller utseende. Han var en lesende arbeidsklassemann, en tillitsvalgt og fotsoldat i fagbevegelsen. Og jævla stolt av det.
Og så både leste han og skreiv mye. Og det å skrive var en livslang drøm. Han skreiv i Klassekampen under dekknavnet Maskinkjørern, som del av en gjeng som skreiv til spalta “Fra arbeidsplassen”. Han skreiv om støy, arbeidsliv og fagforeningshumor. Han var flittig redaktør av Såpekokern, et kopimaskinsblad for de som jobba på Lilleborg. I 1992 debuterte han som forfatter med boka “Ikke ring meg, ikke glem meg”, en roman om et forhold fra en fabrikk.
Men best var han på korthistorier. En gang på nittallet dro jeg for å møte faren min på en konferanse i fagbevegelsen hvor han skulle lese. Jeg kom inn bakerst i en fullsatt sal med fagforeningsfolk. Jeg visste at han var stolt av den korthistorien, og jeg hadde lest den to ganger. Men et sted i teksten stoppa faren min opp et halvt sekund før salen brast ut i latter. Jeg var den eneste i rommet som ikke skjønte hvorfor.
Han flytta fra Romsås til Torshov og så Sagene sammen med Vigdis, Magnus og Marie. Magnus og Marie har nok bodd mer med faren min enn jeg har. Han flytta mora si nærmere de siste årene av hennes liv. Og her bak Fontana fabrikken, med utsikt over Akerselva og indre Oslo øst nedover mot fjorden, var det stedet han bodde lengst.
Han drakk Lapsang souchong og hadde melka først i koppen, den kanskje eneste arven han hadde fra sin britisk slekt. Han elska å gå på Mysterud rundt hjørnet og kjøpe én skrue.
Da han hadde vært 15 år på Lilleborg fikk han gullklokke. Han viste den fram med en blanding av stolthet og noe ubestemmelig
– Er den i gull? spurte jeg
– Heh, nei det er den ikke, svarte han og det ubestemmelige tok form
Det var som om klokka skulle minne ham på hvor mye tid som hadde gått. Da Lilleborg skulle flytte ut av byen var han jævlig i tvil om hva han skulle gjøre.
Men rundt samme tiden hadde hytta vår blitt angrepet av husbukk. Og jeg tenker det er ikke hver dag husbukk får være med i minnetaler. Men de husbukkene skulle svinge livet hans igjen. Han samla arbeidskamerater fra Lilleborg og venner fra andre steder for å restaurere alt. De bygde stillas av tre, bytta ut alle veggene og hele taket. Han reiv vedskjulet og bygde på nytt. Til slutt lå han på taket av det aleine og tenkte “det her kan jeg gjøre”.
Han slutta som fabrikkarbeider etter seksten år og begynte å jobbe som håndverker med god hjelp fra et godt vennskap og mye øving.
Rundt denne tiden fikk han sitt stolteste medlemskap, som første (og kanskje eneste?) norske medlem i svenske Arbetarskrivarforeningen. Han skreiv med hele alfabetet til deres antologier, til Klassekampen og mer.
Han brukte 200 kr da 200 kr var mye i bilder i fotoautomaten for å få til at det ble akkurat sånn at når han løfta Forfatterforeninga t-skjorta si, kom teksten citizen du monde med på passbildet hans
Men selv om han var internasjonalist
Så var nok det med slagordet “Tenk globalt, lev lokalt”
Den riktige hedersbetegnelsen å bruke her er ikke verdensborger
Men Oslogutt
En kveld gjemte de en kirkeasylant noen dager hos seg på Sagene. Det ble til en bok de to skreiv sammen, så ikke, så likevel, så rettssak. Faren min vant, men det kosta ham likevel.
Jeg hadde lenge adresse der på Sagene uten å bo der. Han tok stor glede i å juge til militærpolitiet når de kom på døra for å få finne ut hvorfor jeg ikke dukka opp til militæret. “Her er tannbørsten hans” sa faren min og holdt fram sin gamle som han hadde ved siden av døra for når de kom.
Han spilte Miles Davis og Thelonius Monk for åpne vinduer. Han hadde med gardintrapp på bussen og kubein på vei inn i banken.
En periode var han innom Freia, Tine, Cola og flere steder. Etter å ha jobba en halv dag som telefonselger sa han opp og ringte demonstrativt på firmaets regning for å si at det var den verste jævla drittjobben han hadde hatt noensinne. Men så – fikk han jobben han elska mest. Han ble vaktmester på Deichman og jobba blant bøker fra alle verdens hjørner. Praktisk arbeidende blant bibliotekarer og all deres kunnskap om og kjærlighet for litteratur. Der trivdes faren min.
Han hadde gjemmesteder å spise lunsj mellom reolene av gamle bøker. Vi feira bursdagen hans et år på taket av bygningen og så utover byen. Han skreiv lenge fast spalte for “Bok og bibliotek”.
Og han plukka opp formen han hadde funnet i Maskinkjørern og forbedra den i ny spalte i Dagsavisen under navnet Vaktmestern, som han også tegnet logoen til selv.
Han lærte å seile av og med Marga og fortsatte med det så lenge det var mulig. Til den tredje boka bestilte han et maleri til cover av en kunstner han var både stor fan av og god venn med. Det var som en full sirkel.
Men så begynte kroppen å melde seg. Den ene nyra mista han på søttitallet. Nå takka den andre for seg. Prognosen var at han tålte maks to år i donasjonskø. Han venta tre. Det siste året tærte hardt på kroppen og han begynte å havne på sjukehus.
Jeg husker første gangen jeg fikk en så alvorlig telefon fra sjukehuset at jeg tenkte “nå skjer det”. På vei dit gikk jeg av 37-bussen ett stopp før for å forberede hue mitt på at dette kanskje var siste gangen. Det småregna og løvet i St Hanshaugen blåste som i en film. Jeg tråkka inn i Lovisenberg og tok heisen til hans etasje.
I det jeg kom inn i gangen kom to portører trillende på en seng i høy fart rett forbi. Der lå han halvveis oppreist og holdt mobiltelefonen med begge hender mens han filma begeistra. For det var nesten som da han som filmfotograf var på set og ble kjørt på tralle, syns han. En forbausende evne til å se glede i små ting selv i mørke situasjoner.
Vi var i Stockholm da han til slutt fikk en donor, tolv år siden denne sommeren. Nasim og jeg tok passbilde på vei til Arlanda og teipa på den bevisstløse kroppen hans da de var ferdige. Da han våkna og så det, skjønte han at han hadde fått en ny vår, en ny sjanse.
Nils Amund var uendelig takknemlig for det. Ikke bare til den personen og dens familie men til hele samfunnet.
Det norske helsesystemet ga faren min 12 år. Han ble farfar til Mariam og Marlon. Han holdt tale i bryllupet vårt. Han bodde en periode på Grand Canaria med Lillibeth og han kom hjem med barnebøker på spansk.
Han visste godt at i mange land i verden ville det vært annerledes. En av hans store bekymringer var om helsesystemet som har blitt slåss fram kom til å være der for min generasjon, som det var der for hans. Veien mot et todelt helsesystem her i Norge kan gå fortere enn mange tror og det vil være vanskelig å komme tilbake. Et todelt helsesystem hvor en vaktmester som er mer opptatt av kreativitet og mennesker, enn økonomisk suksess, kanskje ikke får den muligheten han fikk.
Men selv om han fikk en ny mulighet ble det aldri helt det samme. Det var umulig å fortsette å jobbe som vaktmester og med det mista han mye.
– Jeg føler meg ikke hjemme her lenger, sa faren min om Sagene. Oslo hadde forandra seg mange steder på mange måter. Han tok med seg svigerdatteren Nasim på visning på en leilighet i blokk på Bøler.
– Bor det mange innvandrere her, spurte faren min. Den svenske eiendomsmegleren så forskrekka mellom faren min og henne uten å skjønne hva han skulle svare. Farsan fortsatte:
– med mange barn?
Eiendomsmegleren skjønte ikke at det egentlig var et klassespørsmål. Om et fellesskap og kultur farsan søkte tilbake til.
Han bodde noen år på Bøler med piano og leieboer med katt. Da leieboeren flytta ut ble katten Cixous, oppkalt etter den franske forfatteren, boende.
“Det er skrive jeg vil når jeg våkner om morgenen etter at søvnen har renset hjernen for gårsdagens støy, og før den nye dagen roter til alt igjen” skreiv han. (Altså ikke katta men faren min). Jeg er ikke helt sikker på når dikt ble den viktigste formen. Men på hytta det året skreiv han diktet Maria nettopp leste.
Men helsa gjorde hele tiden krøll på planene. Det ble vanlig at han havna på sjukehus. Da han etterhvert begynte å miste balansen opplevde han også at folk behandla ham annerledes. Når han trengte hjelp på t-banen trodde folk han var en gammal fyllik. Som han sa “som om de ikke har noen verdi”.
På bursdagen hans et år henta vi ham i bil og kjørte til restauranten Grisen i det gamle nabolaget. Han gleda seg over det kaotiske sirkuset våre to ganske små barn lagde mens vi prøvde å spise, men etterpå var han sliten og ville gå hjem selv. På veien mot 20-bussen stoppa han på en cafe i Vogtsgate med uteservering, rett nede i gata fra det første stedet han bodde da han flytta fra Romsås. Ustø prøvde han å sette seg på uteserveringa for å bestille en kopp te. Men han som jobba der så en sliten alkis han ikke ville ha blant sitt klientell og kasta ham ut. Med fjeset i bakken utafor den cafen, hundre meter nede i gata fra der han hadde bodd, begynte Nils Amund å tenke at Oslo kanskje ikke tålte ham lenger.
Etter å ha leid rom på Sandøya en sommer tok han et dristig valg. Han fant et hus som trengte restaurering på Klåholmen på Sandøya, et av de vakreste stedene jeg veit om, og flytta dit.
Eller – han ble flytta dit
Mellom nesten pakka flyttekasser på Bøler sendte han adresseendring til Aust Agder.
Så fikk han hjerteinfarkt.
Da han våkna opp på Ullevål tilhørte han ikke lenger deres budsjett og ble kjørt så fort det var mulig til Arendal sykehus.
Eskene kom flyttende etter med hjelp av venner av ham og venner av meg.
På Sandøya fant han et miljø som gikk i et tempo som funka for ham, hvor han følte at folk så han som han var. Og som så verdi i det han dreiv med. Han lagde utstillinger. Skreiv, holdt skrivekurs og prøvde å pusse opp huset han hadde kjøpt, som han kalte Klåholmen bibliotek. Farsan og innekatten Cixous fra Bøler. Gubben og Katta.
Han fløy farens gamle flygel til Sandøya hengende fra helikopter mens Marit filma. Og Marit flytta til Aust Agder for at de skulle være nærmere hverandre. På sommeren besøkte Nils Amund hyttene til folk han hadde vært venn med siden barndommen. Morgenen etter at vi en dag ankom hytta vår seint på kvelden, sto Mariam og Marlon tidlig opp for å se ut av vindu med kikkert. Der lå båten til farfar allerede og venta på at vi skulle våkne.
De årene på Sandøya svømte han i havet året rundt. Han skreiv, mente og han spilte fra sin samling jazzalbum. På vegne av familien kan jeg bekrefte at Nils Amund Raknerud var stolt over å bli svartelista fra innreise til Erdogans Tyrkia. Han så på billetter så snart han hørte om det.
Det var bra år. Men til slutt ble det for komplisert å bo i et hus som trengte mer oppussing enn han klarte, på en øy hvor det var en sykkeltur, en ferge og to bussturer for å komme til nærmeste apotek. Og så tilbake. “Jeg klarer ikke en vinter her til” sa farsan og så begynte den gradvise veien tilbake til Oslo, og blokka på Grorud. Fra den så han opp på Romsås og blokka vi flytta inn det året jeg skulle fylle tre.
I nekrologen i Klassekampen stod det at “Martins venner ble hans venner, og er det fortsatt i dag. Sånn blir det når du alltid har en åpen dør, et kreativt hode, en ledig madrass og en villig hammer”.
En kompis av meg beskrev en gang sitt første møte med Nils Amund:
“Han kom inn, satte seg i sofaen og da var vi allerede kompiser”
Sånn var han.
Sjøl hadde faren min og jeg også et ganske utypisk, tidvis komplisert forhold. Han visste sjøl at han var en bedre kompis enn han var forelder. Han kunne si til folk at det var jeg som hadde foreldreansvaret ovenfor han, og folk lo usikkert. Men du var min pappa, pappa.
Og sånn var det.
Og selv om vi aldri snakka om det veit jeg at du var min største fan.
En gang for rundt femten år siden satte jeg meg inn i en taxi i Oslo.
– Du er Dan Martin, sa taxisjåføren
– Noe sånt, sa jeg.
– Jeg har kjørt faren din, sa taxisjåføren entusiastisk, og dro fram en CD ut av hanskerommet.
– Jeg fikk CDen din av ham. Signert. Av ham.
Jeg skal ikke gå i detalj på hvordan det siste året, eller to, har vært. Men det blir å juge om jeg ikke sier det var tøft. Han skjulte for de fleste andre enn de nærmeste hvordan han hadde det mot slutten. Siden i fjor sommer var han mer på sjukehus enn ikke, mellom september og mars telte jeg seks netter hjemme i egen seng. Minst sju ganger det siste året lå han en uke på isolat. Tre av dem den siste drøye måneden av sitt liv. Men det kan ha vært flere. Vi gikk i surr begge to.
Da slutta det ikke å forbause meg hvordan han klarte å finne glede i små ting. Streken i en barnetegning. En hjelpepleier eller vaskehjelp som tok seg fem minutter til å prate. Jeg fikk resyme om situasjonen i Somalia. Han var flammende engasjert i hun som bare var ufaglært ekstrahjelp men vurderte å ta utdanning for å bli hjelpepleier, for hennes rolige måte å gjøre det på var den beste han hadde opplevd. Han hadde litt erfaring. Heller ikke her var det mulig å stoppe kjeften til farsan i spørsmålet om klasse og hvem som tok seg tid til å se han. Han hadde engasjerte språkdebatter med de som gikk på norskkurs og fant på språkvitser.
En dag jeg var på besøk og jeg visste at han hadde det vondt kremta han et stykke ut i samtalen som for å annonsere at han skulle si noe viktig
– Veit du hva ubestemt form av smerte er?
– Nei, sa jeg.
– En smert.
For når det var som verst var det galgenhumoren som holdt ham oppe. Jo mørkere vitsen var jo bedre, og helst på hans egen bekostning. Det hjalp ham.
Og jeg skal ikke juge. Det hjelper meg også.
Bursdagen hans 31. mars i år var han heldigvis utskrevet. Før vi skulle feire hjemme hos ham på Grorud gikk han til frisøren under i blokka. Det er to frisører nederst i blokka, en tyrker og en vietnameser. Hos tyrkeren er det alltid kunder, så farsan pleide gå til vietnameseren. Men denne gangen tror jeg vietnamesern holdt stengt. Og på grunn av en språklig misforståelse hos han andre klipte frisøren av ham hele skjegget og farsan brøyt dermed en femten-tjue år gammal gjensidig avtale vi hadde om aldri igjen uten skjegg. Han trengte ikke å si noe om hvor flau han var da vi kom for å spise kake.
Noen dager etter falt han av radaren i litt for mange timer, jeg husker ikke om han ble lagt inn på sjukehus eller ikke, men da jeg fikk tak i han spurte jeg
– Erru dau?
– Ikke faen før skjegget har grodd ut, parerte han uten tenkepause.
Siden den bursdagen veksla han mellom Ullevål og Diakonhjemmet. I begynnelsen av mai skreiv han og sendte dikt til en skrivende venninne fra isolasjon på rom 347 på Diakonhjemmet.
Isolatet har en egen estetikk
Alt er perfekt
Veggene har ikke noe de skulle sagt
Iført munnbind ansiktskjerm plasthansker og gul frakk kommer hun inn den polstrede døra
Undersköterskan fra Åmål
Og gir deg et glass vann
Du sier takk og får tilbake et smil du umulig kan se
Men utenfor persiennene forteller duene om en ny årstid
Den årstiden skulle han ikke få oppleve.
Vi var i Stockholm da de ringte og sa det ikke var noen vei tilbake. Han var blitt kjørt bevisstløs fra helsehus til intensiven. Jeg bøyde meg ned og plukka opp noen småsteiner fra lunden jeg satt i da legen fortalte at han ville flytte ham til et rom med lindrende.
Allerede før jeg landa ble det rommet fylt med stemmer han kjente og var glad i, med historier om livet sitt og ting han hadde gjort. Jeg måtte kaste ut en av bestekompisene hans kvart på ett på natta men sovna ikke. Vi hørte på Mingus, på Duke og på Byrd sammen. Jeg prata til halv fem på natta. Da legene kom utpå morgenen var vi allerede fem folk i rommet fra før + farsan og spilte jazz høyt. De siste døgnene hans var sosiale, fylt av musikk, stemmene til folk han elsket og røverhistorier. Det er jeg takknemlig for.
For det er viktig hvordan vi samles
Hvordan vi minnes og snakker om den som har gått bort
Men jeg har tenkt mange ganger at det er også sprøtt
Sprøtt hvordan vi alltid finner fram de ordene etterpå
Etter at den som skulle hørt det mest ikke lenger kan
Så den ene av de to nettene vi lå der aleine
Sa jeg dette jeg har sagt til dere nå – til ham
“Man får bare så vidt sett litt av denne kloden og lært litt om seg selv før det er slutt” skreiv farsan høsten 2011 i den upubliserte versjonen av teksten om faren sin.
Så klart ønska han at han hadde mer tid og krefter. Han skreiv og han hadde planer. Han jobba fortsatt med en barnebok til Mariam og han tok engasjert bilder av gravemaskinen utafor sjukehusvinduet for å sende til Marlon.
Men når jeg ser tilbake over det livet han levde, over alt jeg ikke har fått plass til her og enda mer jeg ikke veit, tenker jeg
Herregud mann
Så jævla mye du gjorde
Så mye du slåss
Så mange du kjente
Foto Jøllstad begravelsesbyråd.
(Hvis du har video av når Thorkild, Ketil og Egil spiller «Bygningsarbeidern» for faren min vil jeg veldig gjerne at du sender til meg)