Tekst: Løvehjerter med Jonas Benyoub

Don Martin – «Løvehjerter» med Jonas Benyoub. Produsert av Tommy Tee. Fra «Løvehjerter Blant Slangene i en Tigerstad del 2». Musikkvideo over. Sjekk også ut 80-tallsvideo og løvehjerter-kronikk eller TV-premiere på Løvehjerter.

Løvehjerter

Don Martin:
Løvehjerter blant slangene i en tigerstad
Hamrer mine rim inn treffer spikerslag
Jeg skriver om livet mitt der jeg skrider blant
fant og røverpakk, menige kvinne og mann
La de meningsløse skrive sine dikt i sand
Don Martin er al dente hard for tidens tann
Og lyden av luren er meg og Jonathan
kommet for å knærte Katla – kaste dragen ned til Karm
Lever livet med lidenskap
Også selv når det kan virke som vår tid er talt
På kant med jantelovens lange arm
men å mase om det eier heller sjelden sjarm
Når du møter myntens bakside i livets gang
Nettopp da gir du livet kamp
Du må finne fram en løvetann sin spiretrang
Grip den tiden du har, kompis, og gi den alt

Jonas Benyoub:
For med hjertet på rett plass blir det alltid fest ass
Brøler som en løve når vi svever vår vei
Har ikke tid til noe restplass
Cruiser alltid best ass
Tingene vi legger ned får snakke for seg
Legger sjela inn og flyr av sted
Løverhjerter – du kan høre at vi brøler
Når vi tar det til en ny planet
Løverhjerter – du kan høre at vi brøler
Brøler!

Don Martin:
Det er byens brøl du hører når du hører oss
Og det drønner der vi flommer fram i voldsom foss
Løvetann i asfaltjungelen vokster vildt på tross
Hestehov blant betong – nettopp der vi blomstrer opp
Spirer under bakken før den sprenger vei
Ikke la hva som er umulig nå få stoppe deg
Er jeg en refleksjon av mine feil?
Eller er bildet som jeg måler mot et juksespeil?
Lever livet med lidenskap
Også selv når vi beveger oss på stridens rand
Når tiden skriker mot oss blind av hat
Må du holde hodet kaldt selv om det virker hardt
Mot kommer i mange farger
Folk modner til forskjellig tid, forskjellig alder
Livet er en kamp, så når du møter motstand
Ikke bli bitter bare bli bedre broshan

Jonas Benyoub:
For med hjertet på rett plass blir det alltid fest ass
Brøler som en løve når vi svever vår vei
Har ikke tid til noe restplass
Cruiser alltid best ass
Tingene vi legger ned får snakke for seg
Legger sjela inn og flyr av sted
Løverhjerter – du kan høre at vi brøler
Når vi tar det til en ny planet
Løverhjerter – du kan høre at vi brøler
Brøler!

Til mine løvehjerter. Storm samfunnet med hjertet først

En kompis sendte meg for en stund siden en dokumentar fra 1983, laget av en gjeng fra Romsås som ville svare på de dårlige ryktene om Romsås og all drittslenginga mot bydelen hvor vi begge vokste opp. Jeg har som du kan se over helt uten skam (jeg er tross alt Romsåsgutt) klippet den sammen over teksten til denne låta – med hjelp fra Ammerud Filmklubb. Hvorfor skal jeg forklare her. Det gjelder mange flere steder enn den dalen jeg er fra.

Dokumentaren minnet meg om et innlegg jeg leste i Morgenbladet en av de endeløse gangene hvor de bedrevitende yrkessynserne helst fra andre deler av byen ville “debattere” (les: slenge dritt) om hvor ille det er i Groruddalen og på Oslo øst. I det beskreiv en dame, jeg gjetter 12-15 år eldre enn meg, hvordan det var å vokse opp på Stovner i hennes tid: Om hvordan Stovner-rapporten, og det offentlige stemplet bydelen fikk som slum prega oppveksten deres. Du veit, på Stoffner. Innlegget hennes fikk ikke mye oppmerksomhet i “debatten” til de høylytte brølapene som synes de selv, deres meninger og deres bøker er så viktige, kanskje fordi det ikke passer inn i narrativet deres.

Men jeg kjente meg igjen i det hun skriver og jeg kjenner meg igjen i dokumentaren kompisen min sendte, selv om jeg gikk i barnehage da den ble laget. Min ungdomstids Romsås så annerledes ut på mange flere måter enn klesstilen og den søte politibilen i videoen. Vi hadde andre ord og idoler, akkurat som de som vokser opp nå har sine som er annerledes enn våre. Men en ting er helt likt, og renner tvers igjennom oppveksttiden til den ene generasjonen etter den andre på vår kant av byen som den endeløse elven av bærsj renner i rørene på tvers under Oslo:

I øvrighetens øyne er vi åpenbart søppel.

Men det skifter altså med tidevannet hvorfor de synes vi må henges ut i gapestokk. Nå er Groruddalen såklart fortapt pga alle muslimene. Før har nok mange av de samme folka vært problemet som pakistanere. Men som videoen viser har det ikke bare vært feil etnisitet og religion som har ødelagt Groruddalen. I min barndom kunne man etter alt å dømme knapt leke ute fritt for de narkomane og hvis man rotet seg bort til t-banestasjonene var man fortapt!

Hvem som «har skylda for alt» forandrer seg og kan oppdateres til hva som passer inn i skiftende fordommer om hvilken gruppe som for tiden er samfunnets belastning og byrde. Narkiser, pønkere, skatere, byvankere, taggere, muslimer, flaggende samer eller fulle nordlendinger med kniv. Svenske fremmedarbeidere ble sigøynere ble somaliere. Det viktige for dem er at vi er dritt og det er vår feil.

Ah, så jeg mener alt bare er et glansbilde på Oslo Øst? Groruddalen er den største delen av Norges største by, det tettest befolka området i landet. Såklart finnes det mange problemer. Sosiale problemer. I 1983 som i 2016. Og såklart mange av oss har hatt problemer pga det underveis. Sånn som andre steder.

Men er det noensinne noe problem eller utfordring som har blitt løst av at omverden rundt står og slenger dritt til det?

Nei.

Så klart ikke.

Har de tingene man trengte å ta tak i på noe tidspunkt blitt løst av å peke ut en gruppe – være seg muslimer eller pøblete ungdommer – som problemet?

Nei.

Man løser ikke eldreboomen ved å skjelle ut de eldre. Og det skjønner nok også de som bruker så mye av sin tid på å rette dirrende fingre av skyld, tiår etter tiår. Eller kanskje ikke. Sikkert er det ihvertfall at de sjøl heller er en del av problemet – og ikke en del av løsninga.

Men dette skriver jeg ikke til dem, og det er ikke noe svar til noen av de fordummende debattene eller debattantene som skor seg på å skjære mange over en kam. Derfor er det nå, mens den evig returnerende svertekampanjen mot vår verden for en kort stund er stille mellom slagene, at jeg skriver dette. Skyt meg på åpen gate om jeg starter en ny – for det er ikke det jeg prøver på. Jeg er som så mange av oss ikke interessert i å være med i deres “debatt” på deres premisser.

Jeg skriver det til de som vokser opp nå – enten det er på Romsås, Stovner, Holmlia eller andre steder i landet med samme stempel. Til de som i likhet med oss før dere, kjenner på trykket fra et samfunn som ser ned på deg. Hold hodet høyt. Se igjennom retorikken deres og se det for hva det er. La det de legger på deg som skyld og skam bli næring for alt hva de mener du ikke kan bli. Storm samfunnet med hjertet først og gi livet kamp. De problemene som finnes er det sånne som oss som kommer til å løse. Aldri de som spytter på andre. Aldri de som ser ned på andre.

Aldri la de som ikke aksepterer deg definere hvem du er. Uansett hvem du er. Husk det neste gang det stormer. Neste gang tiden skriker mot oss blind av hat.

Tekst: Berg og dalbane med Boss Castro

Teksten til låta Berg og Dalbane ft Boss Castro fra Løvehjerter Blant Slangene i en Tigerstad – del 1. Video over.

Don Martin:
Mellom bakkar og berg – berg-og-dalbane
Den siste til stå igjen i blant alle
Og året som gikk, broshan, var året mitt
Skal prøve å gi det året et overblikk
Andre januar slapp vi “Æresdrap”
Ærlig talt, albumet var langt fra å være klart
Men jeg og Tommy Tee jobba overtid
Håper vi får det til, hvertfall funnet vår kjemi
For bare et par år før stod jeg helt på bar bakke
Like før jeg kasta håndkle inn og ga blaffen
Men jeg hadde noe jeg hadde villet gjøre lenge
Følte tida den var min og ikke veiens ende
Vi slapp “Nilsen” i et smekkfullt Spektrum
Et asfalt evangelium på stengrunn
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for heroin
For hero-overdose hovedstaden den er min

Boss Castro
Vært endel ned- også oppturer
Alt var endel av min vei
Men det jeg ser nå var ikke lett å se da
Men det gikk heller greit
Jeg børster det av skuldra
Jeg har ryggen din, du veit
Men hvor er du nå for meg?
Jeg børster det av skuldra
Jeg har ryggen din, du veit
Men hvor er du nå for meg?

Don Martin:
Mellom bakkar og berg til blokkene i Groruddalen
Hører du lyden av min ode til hovedstaden
Og det føltes som å komme hjem
Som å puste ut, Don Martin står på egne ben
Så kom å gå i mine sko, broshan
Pennen er blanda godt med tårer, svette, blod – broshan
Og en god dose bakkekontakt
Blir bare bedre med tida, dytter den nakken din skakk
Så jeg setter meg på banen uten at jeg egentlig skal noe sted
Med hodet fullt av tusen tanker, tusen ting å skrive ned
Har kommet lengre enn jeg noensinne sikta på
Da jeg var kid og bare begynte å skrive dikt og sånn
En sprellemannn, ikke på grunn av men på tross av alt
Aldri fått noe gratis, er fra bunnen opp til overalt
Tenkte på banen at jeg tok den hjem for mange fler
som har ryggen vår i vær og vind og alt som skjer

Ref. Boss Castro

Don Martin:
Mellom bakkar berg til “Merg berg George Bush”
vil alltid være min histories vårpust
Men folk beveger seg i forskjellig retning
Det er ikke noe som sies i en enkelt setning
Du er ikke med i Gatas, du gir livet ditt
med hud og hår, kompis har gjort allting for teamet mitt
Men et band har et komplisert indre liv
og løser du den gåten får du Nobelprisen i kjemi
Alltid vært en berg og dalbane
fra land til strand har spillt alt man kan klare
Så mens jeg blar om til et nytt kapitell
Ser jeg tilbake på historien vår og alt vi fikk til
Men det føltes som det stoppa opp
Og noen ganger er det bare nok er nok
Men jeg er på veien opp jeg kanke klage
Mellom bakkar og berg ut mot havet