Kategori: Tekster

Om låta: Nilsen

Her finner du teksten til Nilsen og litt om låta. Hvis du trykker på linjene i teksten finner du beskrivelser skrevet av folka på Genius.com. Under finner du mer.



Teksten under er henta fra min lille tekstsamlingsbok som ble laget til Oslo-triologi vinylboksen.

Det første verset i “Nilsen” ble født og bor på Grønland i Oslo. Bli med hit. Første linje har første stopp på Nordbygata bussholdeplass, østgående såklart, i Tøyengata mellom Grønlandsleiret og Nordbygata. Sett deg på vinduskanten til grønnsaksbutikken ved bussholdeplassen, helst midt på dagen. Denne lille delen av gata er både veldig moderne og fastlåst i tid. Jeg veit ikke om noe sted i Norge hvor kaoset mellom biler, bussen og folk er så fullstendig unorsk. Og så er det noe veldig, veldig Grønland, som man kan føle har vært likt i hundre år. Her hvor du sitter på denne vinduskanten skreiv jeg denne linja mens jeg satt og venta på bussen, en av de gangene tunge skyer samlet seg over byen vår. Mens sola skinte.

Tunge skyer over sentrum som om Tor styrer
Boka om Oslo er fortellinga om to byer
Som om historia til hovedstaden var Charles Dickens
Hvis du lurer på hvem jeg repper – det er klart hvilken

Det er såklart ikke været jeg skriver om.

“It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Dark ness, it was the spring of hope, it was the winter of despair (…)”

Sånn åpner Charles Dickens bok A Tale of two cities. Setningene snakker til vår tid. Boka beskriver to helt andre byer, i en helt annen tid.

Men hovedstaden vår har alltid vært en delt by. Og den deler seg, ofte mer sosialt enn geografisk, mellom øst og vest. For vest er sentrum Majorstua og Bogstadveien. For øst er sentrum mellom Grønland og Torggata. På midten besøker turistene “hovedgata” Karl Johan. Den er hovedgate kun for dem som ikke er en del av byen.

Det er mange likheter og forskjeller mellom øst og vest. Skillelinjene er aldri kategoriske, hverken hva gjelder geografi eller folk. Men de er der på både godt og vondt. Men for meg, som er fra og elsker Oslo øst, var det først og fremst viktig å tegne et bilde av den delen av byen jeg er fra.

Et riktigere bilde enn det bildet som ofte blir servert.

For når det snakkes i store ord og taler om Oslo (gjerne med tynn s) snakker man om den offisielle byen, om Stortinget, om Krinken og om vestkanten. Når man skal snakke stygt om byen snakker man om Østkanten. Oslo øst er nok den delen av Norge som får mest dritt slengt om seg i media og av politikere. Store ord blir brukt av folk med større agendaer. Sjelden er de samme folkene her nede blant oss for å gjøre noe med det de roper om.

Det er så klart ingen storbyer i verden som ikke har problemer, men det bildet som blir tegna av byen vår er et bilde som mange av oss som er fra eller bor i Oslo ikke kan eller vil kjenne seg igjen i. Og måten de maler fanden på veggen gjør aldri de problemene som finnes bedre. Så når jeg skreiv denne låta, var det fordi jeg ville skrive en låt for alle oss som er fra Oslo øst, uten å blande inn alle de som ikke liker byen vår.

Den er ikke mot Oslo vest, men til og for Oslo øst. Jeg tror at grunnen til at så mange her tok til seg låta, var nettopp det.

Og det var mørke skyer. “Nilsen” ble unnfanget midt i en av de mange periodene da brølaper med store ord, spøy ekstra eder og galle utover alle norske riksmedier om hvor forferdelig, grusomt og apokalyptisk elendig det stod til på Oslo øst generelt og i Groruddalen spesielt. Det er en vise vi som bor og er herfra for lengst er blitt vant til at er på repeat. Med jevne mellomrom må vi gjennom den aldri stoppende “debatten” om hvor grusomt det er i Groruddalen og på Oslo Øst. Og i takt med at kriminaliteten og mange av de gamle sosiale problemene går ned, går påstandene om hvor ille det er her oppe.

Men etter at rosetogenes klang ga seg utøver høsten 2011, fikk tonen til de som skråsikkert veit bedre enn beboere, politi og statistikk om hvor jævlig det er i landets hovedstad, en skarpere klang. De ble kanskje ikke egentlig flere, men de ble mer høylytte.

Så jeg hadde lyst til å skrive det vi på norsk-engelsk kaller et anthem til byen min. Oslo øst. Den har seinere blitt hyllet som en hyllest, og det er den såklart også. Men mest av alt hadde jeg lyst til å skrive noe som kunne representere oss som er herfra, som ikke malte alt rosenrødt, men som heller ikke spytta folk i fjeset og sparka nedover.

Jeg er fra Oslo øst. Det har du kanskje skjønt
Det er mitt univers, passet er oransje og grønt
Grønlandsleiret er hovedgata i byen min
Jeg er en groruddøl som nettopp flytta lengre inn

Beveg deg to kvartaler opp fra Olav Thons kjøpesenter “Bazar” og til venstre inn i Urtegata og bortover til de noe Gothamske murbyggene rett før Urtehagen. Her var et av de første stedene jeg bodde etter at jeg flytta hjemmefra, og det eneste stedet jeg har hatt den veldig delte gleden av å bo helt alene. Det ble bygget først som nonnekloster, og har vært både asylmottak og litt av hvert før Olav Thon kjøpte det og gjorde det om til et skittent, råttent hybelhus. Både Joddski og jeg bodde her, i den stinkende, spekulative seinere dødsbrannfella av et hybelhus (og det døde også en mann i brann på det rommet jeg bodde på, noen år seinere). Man blir ikke Herre og eier av Oslo og Brussel ved å gjøre folk tjenester, akkurat. Jeg har lite positivt å si om det huset, og mindre om Olav Thon, men jeg følte meg fort hjemme på Grønland.

Grønlands miks av så mange forskjellige ting og stemninger. Det føltes som sentrum for den verden jeg kom fra, mens sentrum og sentrum vest føltes som noen andres.

Og Karl Johan er en turistgate for alle som er beboere av byen. På vest-
kanten er Bogstadveien hovedgata. Så om noen gate skal være østkanten verdig å være hovedgata, må det nok være Grønlandsleiret.

Men jeg er altså en innflytter her. “Med mindre du har bodd under en stein som igjen har bodd under en stein som igjen har bodd under en stein, har du fått med deg at Don Martin er fra Romsås, Oslo” har noen skrevet på tekstsiden Rap Genius.

Selv om jeg ville at Nilsen skulle være en tydelig Oslo Øst låt og være for hele den delen av byen jeg er glad i uten å rope “Romsååås ooooh Romsåååås”, så er jeg jo Romsåsgutt. Og jeg måtte selvfølgelig reppe stedet jeg er fra rope “Romsååås ooooh Romsåååås”. Bare litt mre low key. Oransje og grønt er fargene til Romsås Idrettslag og de linjene er skrevet for at det skal være åpenbart for alle som veit, kryptisk for alle som ikke kjenner til det.

Vi leker ikke Queens Bridge, eller South Bronx
men vi har mer enn et par apekatter blant oss
selv i en rolig by som Oslo skjer det mye fucka.

For selv om jeg har gjort det til en heltidsgeskjeft å snakke om at Oslo ikke er så ille som propagandaskremsels-bildet påstår, noen ganger så mye at jeg nesten spyr i en bøtte av meg sjøl, så er dette jo også en storby. Og jeg kommer, både geografisk og sosialt, fra miljøer som går en fin balansegang over i skyggesiden av mange ting og kaster bananer.

Man skal ikke late som om det ikke skjer rugged shit her heller, selv om vi ikke er Detroit eller Chicago. Det er ikke som om det mangler problemer.

Man kan forstå den første linja på en annen måte også. Norsk hiphop jobba lenge med å finne sin egen identitet. Som naturlig er, ligna den lenge på den ene eller den andre bølgen i amerikansk (eller britisk) rap, før vi fikk egne bein å stå på. Nå er det ikke lenger sånn at norsk rap er amerikansk rap gjort av nordmenn, den har blitt en egen greie.

Men uansett. Vi beveger oss ned til Grønlands torg.

Grønland blir gentrifisert som Grunerløkka
og de som bodde der nettopp blir pressa lengre ut

Da jeg skreiv denne låta i 2013 virka det som om gentrifiseringsbølgen skulle skylle over Grønland fra to kanter; ovenfra fra Grunerløkka, nedenfra fra Barcode. Mye hadde skjedd med det Grønland jeg først ble godt kjent med rundt 2000, da det framstod som uvirkelig at Deli de Luca skulle åpne kiosk på Grønlands torg. Det kan såklart fortsatt skje, men mens jeg skriver dette er det fristende å bytte ut Grønland med Tøyen. Datostemplet gikk ut på den linja bare noen år etter. Der Tøyen har fått et løft, både på godt og vondt, har Grønland tvert imot gått en annen vei. Det har flere grunner. En av dem er at de som etablerte seg på Grønland nok slo dypere røtter enn de på Tøyen. Det gjør at det ikke er like lett å skifte ut de som bor der når bydelen blir “hipp”.

Det dårlige er at det blir en oppsamling av altfor mange forskjellige utslåtte folk, særlig etter at politiet presset det gamle Plata-miljøet vekk fra turistsentrum og inn i nabolagene på Grønland. Og mellom de som får hjelp fra de forskjellige institusjonene på Grønland, leker barna mellom bilene. Kok det sammen.

Men skal man begynne kronologisk, må vi bevege oss et stopp nærmere sentrum, snu og så ta bussen tilbake østover. For det var på på 60-bussen jeg innså det som kom til å bli catchphrasen, kjerna i låta. Et sekund hvor jeg så ut av vinduet istedenfor å se på telefonen min. Idet 60-bussen svingte fra Schweigaardsgate og inn i Tøyenbekken på veiinnover mot Grønland, la jeg såvidt merke til skiltet festet ved inngangen til Oslo Mekaniske Teater. “Joachim Nielsens gang”. Jeg hadde ikke tenkt over at Jokke het Nielsen før. Den varianten som uttales Nilsen.

Jokke, Rudolf og Lillebjørn het Nilsen alle tre. Huh.


Å bytte Aker ut mot Ahus det var sjukehus
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen
Rudolf, Lillebjørn, Joachim. Velg hvilken

Et sted mellom der Rudolf Nilsens dikt ble skrevet her i de skitne gatene mellom Tøyen og Grønland. Mellom ham og Lillebjørn, som også introduserte Rulle til mange seinere. Mellom trekkfuglen som vendte tilbake til Kiellands Plass og så prøvde å kjøpe leilighet i det uflaut usosiale boligmarkedet i byen og Jokkes stygge Oslo. Trygge, men også ganske harde Oslo. Der inne et sted, der har du en ubeskrivelig kjerne, et hjerte om du vil, som er byen gjennom mange generasjoner. Oslos natt.

Og et sted mellom Nilsene i den linja og Biggies “Real sick, raw nights, I perform like Mike Anyone – Tyson, Jordan, Jackson” finner du kanskje meg.

Øresus

Det er morgen. Jeg står opp hver dag til lyden piiiiiiiiiip. Jeg skrur av vekkesignalet. Jeg dusjer, kler på meg og lager frokost – fortsatt til piiiiiiip. Mens du leser dette er jeg et eller annet sted og gjør et eller annet til lyden av piiiiiiiip. Spiser middag, prøver å lese, ser en film, skriver tekster, snakker med en kompis. Piiiiiip. Inne i hodet.

Pipelyden heter tinnitus, eller øresus, og du har sikkert hatt det en kveld etter at du har vært på konsert. Det går greit. Problemet er når du får den på livstid, når det aldri forlater deg. Når alt du gjør akompagneres av en sur evigvarende tone. Piiiiiip. Det er en skade man kan få etter å ha hørt for høy lyd, eller for mye høy lyd for mange ganger, og som blir værende for livstid uten at det lar seg reparere. Det eneste man egentlig kan gjøre er, som jeg sier i Øresus-låta Jester og jeg har lagd, å late som den ikke er der.

Det kan sammenlignes litt med hvor lei du blir av å høre vekkeklokke eller mobilsignalet du våkner til hver morgen. Bare selvfølgelig at du aldri kan skru den av. Mange musikere, og folk som jobber med mye støy, får tinnitus. Det varierer fra folk til folk hvor sterk lyden er, og mange har det verre enn meg.

I beste fall er det litt som når du er et sted og det er helt stille og kjøleskapet bråker. Eller du har en gammel tv som gir fra seg en kjip lyd som du legger merke til når du skal sove. I beste fall.

Da jeg fikk det for noen år siden trodde jeg først at jeg skulle bli gæren. At jeg ikke skulle klare å konsentrere meg mer noensinne. Men man lærer seg, som med alt annet, å takle det. Selv om det er slitsomt.

Så hvis du er en ny rapper, en DJ på vei til å begynne å spille masse, eller du bare er mye på konsert – gidd å bruk bittelitt penger og tid på å beskytte resten av livet ditt mot en sur ulyd som ikke bryr seg som om hvor mye klokka er eller hva det er som foregår. Du kan få støpt ørepropper som gjør at du hører lyden nesten like bra, bare lavere, for en tusenlapp. Tro meg, det er det verdt.

Siden jeg skrev denne låta i 2009 har jeg også fått øresusen forsterka. Det skjedde på en turne hvor jeg hadde glemt proppene mine og tenkte at det ikke var så farlig. Det var det. Så om du allerede har fått tinnitus og tenker at det ikke er noe mer å gjøre – tro meg, det kan bli verre. Mye verre.

Disse øreproppene til 250 spenn funker helt ok. Disse støpte øreproppene til en del mer funker mye bedre. Eller noen andre lignende.

Foto Samir Madad.

Jester og Don Martin – Øresus (2009)

Spotify: Jester & Don Martin – Øresus
Tidal: Jester & Don Martin – Øresus
iTunes: Jester & Don Martin – Øresus

Tekst:
Som en konkyle samler lyder i fra havet og bølgenes brus
Har verden kjørt seg fast i hue mitt og gitt meg øresus
Det slipper ikke taket, lar meg aldri hvile ut
Men når spillet er slutt blir det stille til slutt

Jester:
Jeg veit godt at jeg ikke har et jazzorkester på lofetet
Så den lyden kommer nok fra et helt annet sted
Va’kke så ille før, men nå er’e blitt ofte
Og de begynner helst å spille når jeg vil chille og softe
Orkesteret tar og teller opp og speller en blanding
Av hamring, sus og skramling og en skravlende forsamling
Med tung last i tankene sanker jeg inntrykk med øra
Men tung bass og skarp kaster mere bensin på gløra
Men noe av dritten sitter igjen fra før av la oss sjekke
Masse skriking fra lærere og foreldre pluss en rekke
Helt sjuke forsøk med krutt og lighter som smalt
Pluss den pipinga i hue mitt rett etter at jeg falt
Men mest av alt så er det lyden av fest
Fra når vi står på scenen og gjør det vi gjør best
Don Martin og Jest de beste festambassadøra
to nesten dævvhørte nørder er ute og vifter med fjøra

Som en konkyle samler lyder i fra havet og bølgenes brus
Har verden kjørt seg fast i hue mitt og gitt meg øresus
Det slipper ikke taket, lar meg aldri hvile ut
lar meg aldri hvile ut, lar meg aldri hvile ut
Men når spillet er slutt blir det stille til slutt

Don Martin:
Jeg veit jeg ikke har et fuglerede gjemt i håret
Men dem kvitrer som om det var vår hele året
Som om jeg har en gammal TV inni hatten min
Den låter latterlig kjipt, gir alltid pip i pappen min
Som utslitte bremser på en minibuss skriker ut
Forfulgt av fløyta til en hissi dritings ivrig russ
Eller en pratesjuk liten mus som piper surt
Det er helt dritiut jeg endte opp med …
Jeg vil kke engang si navnet ditt
For det eneste som hjelper er å tenke på helt andre ting
Jeg forbanner deg forbanna pip
Men det eneste som hjelper er å tenke på helt andre ting
Så jeg tenker på hva som helst
Og spiller musikk for å overdøve dag og kveld
Sover med lydbok, vandrer rundt med headset på
Og håper pippippene snart forlater redet nå

Video + tekst: Hvis Linjene Kunne Snakke (live på NRK)

Frida Ånnevik og jeg gjorde Hvis Linjene Kunne Snakke fra del 2 av Løvehjerter Blant Slangene i en Tigerstad live på NRK.

Se også Diamanttyv live med Jonas Benyoub fra samme sending.

Teksten til låta finner du her.

Hvis linjene kunne snakke

Tekst: Don Martin og Frida Ånnevik. Produsert av Tommy Tee.

Hvis disse linjene kunne snakke
Ville de tatt meg med til de stedene de har dratt hen?
Ville de vist meg det som ingen ellers får se
Forskjellige ting som skjer som bare linjene mine vet
Hvor har de dratt? Hva har de sett? Hva har de gjort i mennesker?
Hvor mange ganger har de kryssa landegrenser?
Flytta andre grenser. Tråkka nye spor.
Hvor mange kjenner de og venter der hvor disse bor
Der de har blanda seg med tankene til tusen folk
Høres høyt fra høytaleren i tusen hjem i hus og blokk
Gjengitt mellom tenna hvor det engang var en gulltann
Nå de svetter de det ut over Ikea “Sultan”
Han kom for fort, hun ikke. Men kjenner skuffelsen
Blir større for hver gang men prøver glemme det i musikken
Der de er lydboka av hverdag, kamp og kjærlighet
Hvor de har vært jo det er bare de sjæl som vet

Ref
Martin:
Hvor de har vært jo det er bare de sjæl som vet

Frida:
De orda løper foran meg
Orda løper foran meg
De orda løper foran meg
De finner sin egen vei
Gi meg en ledetråd å leve på
Hvor linjene lever nå

Hvis disse linjene kunne snakke
Ville de fortalt deg om alt det som lå bak dem?
Tårer, svette og blod og alt som ikke ble noe
Alle lærdommer gjort på veien før jeg forstod
At de har både sett mer og levd mer enn meg
De har fortalt deg noen ting om deg jeg ikke veit
Så jeg veier verdt ord som om det stod om livet
For når det kommer til stykket så kan man ikke vite
Hvis disse linjene kunne snakke
Kunne de fortalt om alle de som engang har hatt dem
Noen kjenner rytmen av dem fra de var i magen
Noen har tatt de til seg, tatt de med seg, gått i graven
Der linjene kan minne én om noe vondt
Er de for andre blitt en kilde til å finne mot
De skriver lydboka av hverdag, kamp og kjærlighet
Hvor de har vært jo det er bare de sjæl som vet

Ref
Martin:
Hvor de har vært jo det er bare de sjæl som vet

Frida:
De orda løper foran meg
Orda løper foran meg
De orda løper foran meg
De finner sin egen vei
Gi meg en ledetråd å leve på
Hvor linjene lever nå
De orda løper foran meg