Stella, Fela og jeg ble invitert til å snakke på åpningen av Oslo World Music Festival, som i år har tema tilhørighet. Her er hva jeg sa:
Jeg kommer fra et sted med sterk lokal tilhørighet, et sted hvor jeg lærte å være stolt av hvor jeg er fra og hvem jeg er, i opposisjon til hva samfunnet syntes å ville at vi skulle være. Og kanskje var det nettopp på grunn av å bli sett ned på for hvem vi var at ryggmargsrefleksen ble så sterk mot de som vil at jeg skal gjøre det samme mot andre.
Det er viktig å være stolt, men sjelden er hvor man kommer fra kun et sted man ikke valgte. Min identitet er ikke min etnisitet, ei heller mitt sted. Den er ideer. Ideer om solidaritet, om menneskeverd, om brorskap. Min tilhørighet er ikke påskrevet mitt pass. Den er internasjonalistisk, dypt forankra i kultur som har sin styrke nettopp i hvor blanda dens røtter er. Den er til et perspektiv som ikke ser ned på verden, men heller skrått opp fra siden.
Apropos skrått opp fra siden. I det vi gikk ut av døra om morgenen så min tre år gamle datter opp på meg – se pappa vi har like jakker, bare din er svart og min er rød. Hun i allværsjakke, jeg i min streetwear jakke med skinnarmer. Det perspektivet gir meg håp for menneskeheten, for selvfølgelig og heldigvis er vi forskjellige. Men hennes blikk leter først etter likhetene.
Og gjennom min kropp flyter blodet alltid motstrøms fordi jeg veit godt hvor jeg kommer fra: Min tilhørighet er til den trassige minoriteten som gjennom historiens rekker slåss mot de som vil dele oss inn og la skillelinjene skille oss fra hverandre. Vår ide vokser hver dag. Hvor en jeg går er det blant likesinnede jeg føler meg hjemme.