I dag er videoen til den første av mine nye låter ute. Det er en dagbok fra berg og dalbanen det har vært å gå solo. Om å gå fra å nesten kaste inn håndkle og gi opp som musiker. Å føle at tida og momentet var ferdig. Og så få en ny vår og større suksess enn jeg kanskje har hatt noen sinne med å gjøre min egen greie, en egen greie som jeg følte var mer som meg.

Men ikke minst er det et tilbakeblikk på Gatas Parlament og alt vi fikk til. Bandet jeg har vokst opp i og brukt mye av livet mitt på. Som jeg har spilt land og strand rundt med, vært i rettsak med, vært etterforsket av PST såvell som politiet med, spilt inn mange plater med og turnert mellom bakkar og berg siden jeg såvidt hadde skjegg. Men nå er jeg altså ikke med der lenger. Jeg skreiv denne låta da det ble klart at de andre i bandet fortsatte uten meg. Her er videoen:

Den er på samme måte et overblikk. En dagbok fra albuminnspilling i Tee Studios og videoinnspilling kalde vinternetter fra Sinsenkrysset til Andalusiske middelalderborger. Fra vi slapp låta som oppvarming for Karpe Diem i et smekfullt Oslo Spektrum. Fra å skrive tekster til å vinne Spellemann. Og noen av de over 150-200 konsertene vi har spilt siden albumet slapp. Men den er også et tilbakeblikk på alt vi fikk til som Gatas og historien som jeg kommer fra. Å se igjennom alle klippene til denne videoen har vært heftig. Spesielt alle de gamle Gatas-klippene som vi har gravd opp. Man kan lett glemme ting når det går slag i slag.

Gatas Parlament er altså ikke nedlagt, men fortsetter uten meg. Så med denne låta lukker jeg et kapittel for min del og blar videre til mitt neste. Håper du liker det.

Salute!