NRK slapp forrige fredag serien Takin Ova i fire episoder om norsk rap. Det var på tide at noen gjorde noe sånt, og som en av få som både holder på enda og har vært med siden det tidlige nittitallet satte jeg spesielt pris på hvordan episode 1 forteller historien om de som tråkka opp veien helt i starten. Det var en helt annen verden da, og miljøet var helt annerledes enn nå. Ikke så mange kjente til den historien eller hvor mye de få personene som la fundamentet for oss andre gjorde. Det kan vanskelig overdrives. Viktig og riktig at den ble fortalt ordentlig.

Riktignok er det en god del ting og folk Takin Ova hopper bukk over eller ikke gjør rett. Men ja ja tenkte jeg. Det er veldig mange som faktisk er med og det kunne veldig lett vært gjort mye, mye dårligere. Alt og alle kan ikke være med når man forteller historien om noe mange har hatt et brennende forhold til i årevis. Da hadde serien druknet i detaljer og det er en felle jeg synes altfor mange dokumentarer går i. Takin Ova gjør ikke det. Jeg vitsa med kompiser om ting som mangla. Men for hver vits jeg landa tenkte jeg “dette er ikke en morsom punchline, det er et poeng”. Overså jeg manglene i Takin Ova fordi jeg kommer bra ut av den sjøl?

Kanskje.

Den følelsen klarte jeg ikke helt å riste av og det gjør at jeg motvillig føler et ansvar for å si noe. Det er så vanlig og typisk at de som kommer med æren i behold ut av den offisielle historieskrivningen holder kjeft om det de som var in the know veit burde vært skrevet annerledes. Og er det en ting ingen har toleranse for er det at noen sutrer over hvordan de sjøl blir framstilt offentlig. Det er nesten den verste synden du kan begå som artist. Ingen av de som ikke er med kan reise seg opp å klage over at de ikke er med for da er du en liten bitch som klager, fuck deg enda mer hæ hæ driti ut.

Så nettopp siden jeg er en som er mye med (det er det sikkert noen som irriterer seg over også, men hei jeg har vært her hele veien og jeg er her enda. Hvor mange andre kan si det?), og nettopp fordi jeg var der da det skjedde nesten uansett hva du snakker om, har jeg laget noen punkter med Takin Ova som noen bør si. Det mangler sikkert noe. Og jeg vil gjenta at jeg gjør det litt motvillig fordi jeg synes serien i hovedsak er bra. Men.

(De fleste er poenger som andre har påpekt for meg, men jeg skal begynne med ett jeg tenkte sjøl da jeg så den):

1 Takin Ova handler om norsk rap, ikke om norsk hiphop. Det er uttrykk som ofte blir blanda sammen, og som regel er det lite grunn til å bry seg. Men når man prøver å dokumentere den offisielle historien om noe er det greit å ha terminologien riktig, kanskje? Hvor sure hadde ikke Norge blitt hvis filmen om Skandinavia bare handla om Danmark.

(Joda, den toucher såvidt innom breaking og graffiti i den første episoden, men det er fordi det som Diaz sier da var “én pakke”. Men som en som kjenner både norsk breaking og særlig norsk graff på nært hold kan jeg si at det på ingen måte kan påstås å være en dokumentar som beskriver hiphop utenom rap. Og det er også uten noe om norske produsenter og DJs, nesten)

2 Mange har påpekt at Son of Light mangler. Han er så vidt med men ikke på en måte som reflekterer hans rolle, impact og legacy i norsk rap. Og siden serien først heter “Takin Ova”, og det er det mange gode grunner til at den skal gjøre, kanskje det hadde vært en ide å touche innom han som formulerte ordene serien er oppkalt etter?

(NRK sier de hadde spurt Lyset om å være med men han sa nei. Lyset sier det ikke stemmer).

3 Episode 2 handler om og heter “rap blir norsk” men hopper nesten helt over den viktigste perioden i norskspråklig raps utvikling og enten utelater eller disser mange av de folka som tråkka opp veien for alt som skjer nå. For ordens skyld: Jeg var ikke en av de. Men jeg veit det for jeg var der og jeg så det. Rundt år 2000 kom den andre bølgen av norskspråklige rappere. Takin Ova hopper og blander sammen fra de aller første prøvde seg på å krabbe tidlig nittitall og så nesten rett over til den tredje bølgen over ti år seinere. Det var år hvor mye skjedde, med mange utgivelser og låter dokumentarens utgiver P3 både lista og geniforklarte. Litt mye, synes jeg på det tidspunktet, for jeg rappa jo på engelsk. Men det betyr ikke at det ikke skjedde. For eksempel:

4 Skal jeg være ærlig var jeg ikke noen stor fan av Pen Jakke da, men når historien skal skrives om rap på norsk blir det helt feil at de presenteres som en vits. Pen Jakke introduserte hiphop til mange i Norge og representerte en generasjon rap-fans, særlig i de mindre byene. Fredrikstad-anthemet til Pen Jakke var den første ordentlige hjemstedsraphiten i Norge og den viste at man ikke måtte være fra Linje 5 for å få lov til å holde på med hiphop. Milepæl much? Dra til en tilfeldig ungdomsskolegård i Østfold nå, rop “Hvor er det du er fra?” og se hva som skjer.

5 Gatas og Ellers Det lagde de første norskspråklige hiphop-platene som kom i 1994 og 1995. Ellers Det sin EP står seg ganske mye bedre enn den første for å si det mildt. Men det er ikke det som var den viktige perioden for Gatas i norsk rap. Gatas Parlament var den første norskspråklige rapgruppa med et “house hold name” i Norge enten du liker det eller ikke. P3-hiten Asfaltevangeliet åpnet manges øyne for norskspråklig rap og Holdning over underholdning-albumet Tee Productions slapp et par år etter var et gjennombrudd i Norge og det første til å vinne pris i kategorien “hip-hop” (sic). I årene etter dette var Gatas ærlig talt viktigere enn i årene før.

(Igjen ikke min fortjeneste og mye av det skjedde mens jeg ikke var med. Det føles likevel seff dust å påpeke det nå siden jeg jo var med i bandet i mange år. Men det blir uriktig å late som om Gatas ikke var veldig viktige for og i norskspråklig rap i en episode som handler om nettopp det).

(Apropos beef: Husker dere sample greiene og alt som fulgte? Gatas vs Secret Service og alt styret rundt Bombefly? Gatas vs Kongehuset? Gatas vs politiet som ville forby teksten på en av låtene?)

6 Eller hva med hele miljøet rundt Apollo, Definite, Uro, etc? Man kan like eller ikke like det men det var et miljø som var viktige i hele den perioden rap ble norsk men som ikke engang nevnes med en setning i episoden som heter nettopp det. Apollo, som var den første norskspråklige rapperen med major label kontrakt og den som introduserte norsk radio for Karpe Diem, er den eneste fra hele det miljøet som er med. Han får 0,1 sekund på skjermen.

7 Hva skjer med Pass it? Jo jeg veit at Equicez er med, men hallo husker dere folka hvor mye leven Pass it lagde? Nasty Kutt? Nico D? Breaknecks? Mixtapene? KINGSIZE?? DE-Å! Naturlig fjerne? Mørk atmosfære?

8 Episoden om beef var den morsomste men hvis man snakker om beef og battles er det mye som kanskje burde vært nevnt som ikke er. Både Straight Spittin-miljøet og Skeez TV har i tur og orden samlet titalls, tidvis hundrevis av rappere, seire, nederlag. Ett og et halvt sekund med Nils, Pats og Jester på skjermen (Pimp Lotion blir viktigere, liksom, det virker riktig). Som bringer meg over til:

9 Du kan like eller ikke like Jester. Men Jester kom på rapscenen i Norge med Dubster Posse i 1990 og har holdt på siden da. Han har gitt ut en haug med album, produsert flere enn det for andre, drevet plateselskap som ga ut mange nye lovende rappere i sin tid inkludert den første norske rapsamlerplata, gitt ut blad, drevet radioprogram, arrangert andres konserter, lært en endeløs rekke kids å holde en mikrofon og spille inn demoen dems før de gikk videre til større ting. Ett sekund hvor han slapper Pats. Jeg veit, driti ut, tulling ting å gjøre. Men det blir legacyen hans? Det kunne dere ha spart dere for, og jeg veit at dere veit at dere burde, gutta.

10 Det er ganske mange som ikke er med fordi de rapper på engelsk etter 1998 eller på andre måter ikke passer inn i overskriften på noen av episodene. Det er også litt rart. Her hadde jeg skrevet en liste på 12 navn som ikke er med men jeg synes burde. Men jeg har sletta den fordi jeg skjønner at jeg helt sikkert har glemt 12 andre som er minst like viktige eller viktigere og så kommer alle til å være sure på meg isteden. Så da lar jeg bare dette punktet stå og så kan du tenke at nettopp de du synes burde være med som ikke var – de var med på min liste, og så slipper jeg kanskje at vi må diskutere det her på fylla for nå har jeg sagt mer enn jeg egentlig ville av det jeg mener og dessuten, yo jeg er her med kompisen min, og vi har en samtale gående, jeg er seff enig med nettopp din kjepphest. Takk, skål, ha en fin kveld.

Jeg synes alt i alt at gjengen som står bak denne dokumentaren og som har brukt årevis på å gjøre intervjuer og samle materiale fortjener ros for at den ble til. Den er informativ og lett og se og spenner over 33 år på veldig kort tid. Derfor fungerer den også for andre enn oss som lever og ånder for norsk rap og er allerede blitt sett av utrolig mange. Det er bra gjort. Takin Ova er en underholdende og morsom serie som gir innblikk i deler av miljøet vårt og kulturen. Om du leser dette og ikke har sett den synes jeg du skal.

Det er sikkert også noen argumenter og avveininger mot alle de poengene jeg har og helt sikkert noe av dette som produsentene også er enige i. Alt skal ikke og kan ikke være med. Men det burde kanskje ha vært en episode til eller to for å få plass. Bare sånn for at det skulle være, you know, riktig.

Shout out til Valuable Scamps og Lament Configuration.

BLÅ 4 NOV: DON MARTIN PRESENTERER STOGIE T, LOTUS, JONAS BENYOUB, ADAM EZZARI M.FL.