Hiphop er en kronisk bitter sjanger. Man skulle tro hele sjangeren egentlig er emo så obligatorisk er bitterheten. Helt siden den var bitteliten.
(Trykt i Spirit 4/2009 i spalten «Martins Motgift». Omtrent samtidig kom Goodshit Radio sin Back in the days mixtape som du kan høre på podcasten nå her.)
Nas mener hiphop er død. Jay-Z syns du har på for trendy og trange bukser. (Og Kanye West klikker for hva som helst). Jada, hiphop var bedre før, men sånn har det også vært alltid. Her forleden rota jeg meg igjennom gamle klipp og flyers for å se finne fram ting både til Gatas-boka og «Jester & Don Martin Represent»-videoen. Underveis fant jeg et avisintervju med Gatas Parlament fra 1995 (skjønner du hvor gammal jeg er eller?). I intervjuet hevder en yngre og mer bastant Martin bestemt at hiphop praktisk talt er ferdig og alt var bedre før: «Det går ikke egentlig an å snakke om hardcore rap lenger, for hele sjangeren er så utvannet og kommersialisert at den knapt kan kjennes igjen». I 1995!!
Grinebitchingen gjaldt heldigvis (? dessverre?) ikke bare meg. Undertegnede var på tidspunktet medlem i Tommy Tee klubben «Lice lice baby» for alle som var mot sell out. I 1995! På radioprogrammet Strictly Hiphop hadde han et et fast innslag hvor de knuste cder med wack rap med en diger dingsus noen hadde konstruert av en svinghammer og et pendelaktig fjærsystem. Innslaget var svært populært fordi alle som hørte på allerede var bakoverstrevende nostalgiske. Tees makker Raide sa at alt utgitt etter første albumet til Dr. Dre sin første protege D.O.C. «No one can do it better» (1989) var søppel. Det var altså før D.O.C. sjøl mista stemmen i bilkræsj og i steden måtte skrive tekstene på Dre-låter som vi nå ser på som gamle classic.
Dr Dre og DOCs felles kompanjong MC Ren stikker likevel av med den største biten av den bitre bakoverstreverkaka på låta Mad Scientist fra 1996 hvor han mener at ingen «nowadays don’t come with the funky stuff / That I used to hear in ’83 and ’84 / When shit had to be hardcore«. Alt etter 1984 er bare dritt, mener MC Ren! Inkludert altså alt han sjøl har vært med på av utgivelser, som kom flere år senere.
Noen ganger tenker jeg at rap i sin beste periode maste så mye om sell out, cross over og hva som ikke var hardcore at poprap begynte som en pønk motbølge mot alt maset – fra sånne som meg og heltene våre.
Sånn er det nok ikke. Forskjellen fra da og nå er hvor enda mer ultrakommersialisert og ensretta, ikke bare rap, men hele populærkulturen er blitt. Men for rap sin del finnes det alternativer. Det lages fortsatt mye bra rap, sjøl for de som slutta å følge med for ett, fem, ti eller femten år siden (Men kanskje ikke for MC Ren). Sjøl om mye av den kanskje ikke spilles på de største kanalene. Problemet er mer at det drukner i den overveldene flommen av strømlinjeforma popmusikk og popkultur. Da kan det hende de som synes alt var bedre før sjøl heller skulle bidra til å gjøre nå bedre. Begynn med å undersøke hva det er som beveger seg under radaren, heller enn å kaste bort tida si på å være bitter over at en tidsepoke, som kanskje mest fantes i eget hode fordi man hadde skylapper mot det man ikke likte, er over. Det er en den nemlig ikke. Den bare gjemmer seg for dere som ikke leter. Eller så kan man sitte hjemme og være emo.
