Kategori: Røverhistorier

Reprise: Back in the days da alt var bedre

Hiphop er en kronisk bitter sjanger. Man skulle tro hele sjangeren egentlig er emo så obligatorisk er bitterheten. Helt siden den var bitteliten.

(Trykt i Spirit 4/2009 i spalten «Martins Motgift». Omtrent samtidig kom Goodshit Radio sin Back in the days mixtape som du kan høre på podcasten nå her.)

Nas mener hiphop er død. Jay-Z syns du har på for trendy og trange bukser. (Og Kanye West klikker for hva som helst). Jada, hiphop var bedre før, men sånn har det også vært alltid. Her forleden rota jeg meg igjennom gamle klipp og flyers for å se finne fram ting både til Gatas-boka og «Jester & Don Martin Represent»-videoen. Underveis fant jeg et avisintervju med Gatas Parlament fra 1995 (skjønner du hvor gammal jeg er eller?). I intervjuet hevder en yngre og mer bastant Martin bestemt at hiphop praktisk talt er ferdig og alt var bedre før: «Det går ikke egentlig an å snakke om hardcore rap lenger, for hele sjangeren er så utvannet og kommersialisert at den knapt kan kjennes igjen». I 1995!!

Grinebitchingen gjaldt heldigvis (? dessverre?) ikke bare meg. Undertegnede var på tidspunktet medlem i Tommy Tee klubben «Lice lice baby» for alle som var mot sell out. I 1995! På radioprogrammet Strictly Hiphop hadde han et et fast innslag hvor de knuste cder med wack rap med en diger dingsus noen hadde konstruert av en svinghammer og et pendelaktig fjærsystem. Innslaget var svært populært fordi alle som hørte på allerede var bakoverstrevende nostalgiske. Tees makker Raide sa at alt utgitt etter første albumet til Dr. Dre sin første protege D.O.C. «No one can do it better» (1989) var søppel. Det var altså før D.O.C. sjøl mista stemmen i bilkræsj og i steden måtte skrive tekstene på Dre-låter som vi nå ser på som gamle classic.

Dr Dre og DOCs felles kompanjong MC Ren stikker likevel av med den største biten av den bitre bakoverstreverkaka på låta Mad Scientist fra 1996 hvor han mener at ingen «nowadays don’t come with the funky stuff / That I used to hear in ’83 and ’84 / When shit had to be hardcore«. Alt etter 1984 er bare dritt, mener MC Ren! Inkludert altså alt han sjøl har vært med på av utgivelser, som kom flere år senere.

Noen ganger tenker jeg at rap i sin beste periode maste så mye om sell out, cross over og hva som ikke var hardcore at poprap begynte som en pønk motbølge mot alt maset – fra sånne som meg og heltene våre.

Sånn er det nok ikke. Forskjellen fra da og nå er hvor enda mer ultrakommersialisert og ensretta, ikke bare rap, men hele populærkulturen er blitt. Men for rap sin del finnes det alternativer. Det lages fortsatt mye bra rap, sjøl for de som slutta å følge med for ett, fem, ti eller femten år siden (Men kanskje ikke for MC Ren). Sjøl om mye av den kanskje ikke spilles på de største kanalene. Problemet er mer at det drukner i den overveldene flommen av strømlinjeforma popmusikk og popkultur. Da kan det hende de som synes alt var bedre før sjøl heller skulle bidra til å gjøre nå bedre. Begynn med å undersøke hva det er som beveger seg under radaren, heller enn å kaste bort tida si på å være bitter over at en tidsepoke, som kanskje mest fantes i eget hode fordi man hadde skylapper mot det man ikke likte, er over. Det er en den nemlig ikke. Den bare gjemmer seg for dere som ikke leter. Eller så kan man sitte hjemme og være emo.

Lyset fra de dype skoger

Det her var rundt fem år siden. Vi skulle ha base på et hotell i Mandal en uke eller tre mens vi turnerte på Sørlandet. De andre gutta i Gatas kjørte nedover i turnebilen. Jeg tok toget med dama mi og vår lille datter som da, bare noen måneder gammmel, var på sin andre turne. Son of Light var samtidig på besøk hjemme og hadde tilbudt å plukke oss opp.

Lyset møtte oss mens det begynte å mørke over togstasjonen i Kristiansand. Han sjåførte som en lokal og forklarte hvorfor han var der samtidig som oss og skravla om noen nye prosjekter. Sjøl hadde han da også et opplegg med DKS som het «Fra Bygd til Beat». Jeg var midt i en to og en halv måneder lang Rikskonsertene-runde med Gatas shows hver dag. Bare det å snakke med noen andre var forfriskende. Så runda vi et hjørne og foran oss dukka veien ned i en dal kledd i skog så langt øyet kunne se på den egne måten det bare gjør i Gnore.

– Velkommen til Deep Green, sa Lyset.

I dag fyller det albumet 20 år og Son of Light selv feirer på Pauls Boutique. Man slenger ordet klassiker litt for lett rundt, synes jeg, men dette er definitivt en norsk rap classic. Den skinte et lys fra de dype skogene til alle landets hjørner og bante vei for hvordan, hvorfra og hvem norsk rap kunne være. Vi fucka så klart også med den skiva her på linje 5 da den kom, men vi visste ikke hvor mye den hadde å si for heads som ikke var fra vår ultraurbane verden. At noen satte en liten norsk sørlandsby på kartet som det han gjorde. Selv om det var på engelsk så bidro Deep Green til å gjøre norsk rap mer norsk.

Det holder seg godt også, synes jeg.

Salute the legend!

Bonus: Hør en unreleased låt med Lyset, Castro, Lotus, Fela og meg.

Reprise: Don Martin intervjuer Busta Rhymes

9686ef9abd3a94dc67bd9bbf48012259

Eller egentlig hans underbetalte sidekick. Eller, i alle fall nesten.

(Publisert i Spirit, sommeren 2009).

La oss begynne i det jeg våkner. Jeg våkner naturligvis med dundrende derpå-hodepine og det første som slår meg er «herre jemini hvorfor i all verden skal jeg på russetreff?!?».

Jeg skal på russetreff fordi jeg er konsertfantom, og Busta Rhymes er den siste på lista over gamle rappere jeg ikke kan gå i graven uten å ha sett live i livet. Da 730.no spør om jeg og Goodshit Radio kan gjøre intervju er saken i boks og spagettien Al Dente. Du veit at jeg er El Dante? Jeg er i alle fall Konsertfantomet, og skal til Sandnes hvor drita russ allerede renner bort i øsregnet. Det øser i dusjen, og hodet dunker som om noen hadde parkert en russebuss på badet, med de overpåkosta, overdrevne anleggene avgangskullene har som lydbok til forsøket på å ikke få artium likevel. Må ut av dusjen. Må ut av huset. Må møte han som har intervju-utstyret. Og Bustas DJ Roc Raida (!) skal låne Rane-mikseren min.

Jeg treffer T-banen med en koffert i hver hånd og tom mage. Kjøper en sandwich på Oslo S. Og en kaffe. Og en jus. Jeg må ha den jusen, ellers sprenger hodet! Til min forskrekkelse har jeg ikke fem armer – men to! Det er tre for lite for to kofferter, en jus, en kaffe og en sandwich som jeg må spise løpende. Hvor er utstyrmannen? På vei ned rulletrappa er jeg en balansegrad fra å falle baklengs over ti folk. Et flytog går. To flytog går. Et blir innstilt. Endelig kommer kompis. Jeg kaster meg inn og dørene lukkes. Do. Må på do. Sittende på do ringer telefonen. I det jeg tar telefonen ut av lomma skrur den bevegelsesstyrte vasken seg på. Vann spruter utover meg og ned i buksa. Det er på dette punktet jeg lurer på hva som skiller meg og resten av russen. Dundrende hodepine, ser ut som den flygende hollender og har nå våte boxershorts. Her mangler bare egne russekort.

Gardermoen er full av folk og check in stengt. Jeg løper under og rundt sikkerhetskøen. Alle ser surt på mens jeg får saksen konfiskert og spurter mot flyet. Flyet rister som Tor med Hammeren er leder for avholdsbevegelsens straffekomite og nådestøttet nå skal ramme fra uklar himmel. Jeg er ikke helt klar over hva jeg har pakka eller hva jeg skal spørre om.

Jo, forresten, det er jeg. To dager før slapp Busta Rhymes og DJ Scratch gateplata I bullshit you not, den fjerde uoffisielle plata på et år, to uker før albumet kommer. «How many are you, Busta Rhymes?»

Ved landing er alt kaos. Jeg blir først kjørt til Stavanger, så tilbake til flyplassen, deretter til Stavanger en gang til før jeg klokka åtte ankommer Kongeparkens backstage i Sandnes. Jeg, Chirag, Juicy-Chris og Infinity-Kjell havner umiddelbart i diskusjon om favorittrapper. Livlig. Beskjeden som avlyster intervjuet kommer rett før vi forsvinner ut blant fem tusen drita russ for å se konserten.

Her trenger jeg vel ikke forklare at Busta Rhymes fullstendig drepte Kongeparken. I steden vil jeg påpeke at man kan mene hva man vil om hvem som er verdens beste rapper. Men hvem som er verdens beste sidekick er ikke noen diskusjon. Det er Bustas mann Spliff Starr. Uansett hva det er Busta betaler ham er det ikke nok.

Artisttransporten vekk fra Kongeparken stopper i en time når Busta Rhymes, som har med seg en egen gourmetkokk, stikker av med alle bilene for å dra på Burger King. Midt på natta ramler jeg inn i sidekicken, og får det som ender med å bli historiens «intervju»:

– Yo?, Spliff! You killed it!

– What up my *****! Peace!