Det er en lov i universet som sier at hvis du skal hjem til noen i en bygning uten heis, så bor de selvfølgelig i øverste etasje. Den loven er nesten alltid gjeldende, og dobbelt så mye så om du skal hjelpe noen med å bære noe.
På samme måte er det en kosmisk regel at hvis du gir ut en plate så vil alle krefter i universet virke mot at den skal være fysisk til stede når du har releaseparty for den. En sommerfugl vil slå med sine vinger i Japan som lager ringvirkninger på et platetrykkeri i Nudenhumpher om så må til: Det skal ikke forekomme at man får feire en fysisk plate på sin fest. Det må være bittert å være en vinyl.
Spør noen som har vært med å gi ut en plate. Da vi ga ut vår aller første vinyl «Autobahn til Union» i 1994 (pause) og var helt ferske i … ja streng tatt i alle ting men også musikkbransjen, trodde vi at vi skulle rekke å få vinylen på hengende håret til releasekonserten vår på Bootleg scene på Torshov. Dagen før fikk vi beskjed om at transportfirma skulle komme. Jeg skynta meg hjem for å møte mannen som kom med pakka ekspress fra fabrikken. Forvirringen var stor over å motta 3 stk testpress, og ikke 1000 stk LP som jeg trodde. På den releasefesten, hvor vi jo selvfølgelig hadde håpet på å selge mange av den plata folk kom for å feire – intet mindre enn den første norskspråklige hiphop-plata på vinyl, måtte vi i steden overtale folk til å skrive opp navn og adresse på en liste fordi vi jo bare hadde 3 eksemplarer uten cover. Hvorpå jeg brukte en latterlig mengde tid på å sende de som hadde skrevet seg på lista plata i postoppkrav da den til slutt kom. Tipper ingen femtenåring hadde sendt så mange postoppkrav fra Romsås postkontor før eller etter. Det involverte at vi måtte legge ut for porto og prisen av postoppkrav. Prisen på postoppkravet og hvor mange som ikke hentet og derfor ikke betalte noe gjorde nok at plata gikk med underskudd.
Og sånn har det fortsatt. Da brødrene skulle slippe debutalbumene til Gatas ble den såklart trukket tilbake pga sample. CDene ble knust live på Dagsrevyen. Da vi i 2007 skulle slippe samarbeidsalbumet Samvirkelaget dukket riktignok cdene opp til riktig tid – men med feil musikk på selve cden! Et eller annet band hadde fått vår musikk på sin cd og vi deres. Roc Rob, Dirty Diaz og jeg kjørte tur retur et svensk platetrykkeri non stop kvelden før releasen av Bombefly/Rackers Delight vinylen for å rekke å få den i tide etter at figuren som hadde trykt plata i platetrykkeriet han hadde bygd i fjøset sitt selvfølgelig var blitt skikkelig forsinka. Da vi slapp 2012-skiva Dette Forandrer Alt hadde vi stor releasekonsert på Rockefeller sammen med Looptroop og hadde klart å trykke flere tusen cder i tide – plata ble busta for et nytt ulovlig sample uka før og måtte trekkes tilbake.
Det er derfor med stor glede jeg kan meddele at alt er som det skal i universet. Den nye kompisen din bor i femte og TVen du skal hjelpe til med å bære er fra 1998. Vinylen til Løvehjerter Blant Slangene i en Tigerstad har akkurat ankommet Oslo – men selve vinylboksen og et par andre ting måtte selvfølgelig havne i en hick up som gjør at de – mest sannsyneligvis bare for å være ekstra fuckings irriterende – kommer dagen etter releaseparty – selv om det ble utsatt mer enn en måndte etter den opprinnelige planen. Om vi skulle utsette releaseparty igjen for å vente på hele pakka, og det skal vi så klart ikke, er jeg sikker på at noe nytt hadde skjedd. Så jeg håper alle som har vært med å crowdfunde dette prosjektet er passelig irritert over hvor lang tid de har tatt så vi alle fall er på samme bølgelende.
Ps. Om du sitter på gjerdet og har tenkt på å bestille en boks er det noen få igjen. Men ikke så mange.
