Jeg sitter på flyet hjem fra Barcelona hvor jeg har vært et par uker, og siden det tok litt ekstra lang tid før vi fikk ta av begynte jeg å knote ned noen tanker jeg gjorde meg de siste dagene. Jeg reiste med familie og bodde hos min venn Erik som har levd og arbeidet de siste 13 år i byen i verden med mest barer per person. Han har også tatt bildene her. Det ble en seinsommerferie med et hint av historie, for mens vi var der skulle de catalanske myndighetene avholde folkeavstemning om uavhengighet fra Spania. Det synes regjeringen i Spania lite om og hadde på forhånd arrestert 14 catalanske folkevalgte og politikere, beslaglagt stemmesedler og sendt 5000 opprørsutrustede politifolk med cruiseskip for å hindre gjennomføring av folkeavstemningen, som Madrid erklærte ulovlig. Jeg skal ikke mene noe her om hvorvidt Catalunya burde få løsrive seg kongeriket Spania eller ikke, men måten Madrid håndterte saken på var vanskelig å ikke bli skeptisk til. Det var nok lite de kunne ha gjort mer for å styrke uavhengighetskampen i Catalunya enn å forby det hele og sende inn kampklart ampert politi. Da viste også regjeringspartiet hvor de kommer fra – PP springer ut fra etterlevningene av Francos fascistbevegelse, i et land som aldri har tatt noe skikkelig oppgjør hverken med den voldelige politiske terroren regimet stod for med fengslinger og politiske drap eller de som styrte over det.

Det skinner kanskje igjennom hvor lite sympati jeg har for makten i Spania, men igjen – det er ikke egentlig poenget mitt nå.

Da valgdagen kom bodde vi i det som lokalt kalles «fjerde etasje» med fransk (catalansk?) balkong ut over gata Ronda Sant Pau som skiller Raval fra Sant Antoni. Jeg våkna først midt på natta av et regn som fikk meg til å tenke på uværet som flommer over Karibien. Da jeg våkna igjen andre gang pøsregna det fortsatt, men det var andre lyder som overdøvet været. Klokka var kvart på sju og dagen var 1 oktober. Valget var i gang.

Vi ble inne mye av den dagen, mer fordi det øsregna enn noe annet. Jeg posta dette på Facebook rundt kl ett.

“Votarem! Votarem!» Vi våkna før sju i morges av hundrevis av folk som ropte. Catalunya stemmer over uavhengighet i dag selv om makten i Madrid forsøker å stoppe avstemningen. På den andre siden av gata er et stemmelokale, rett rundt hjørnet er et annet. Folk har vært der hele natta, noen siden fredag, for å hindre at stemmelokalene skulle stenges. Før jeg hadde fått på meg buksa stod det lang kø nedover gata og rundt hjørnet fra stemmelokalet selv om det øsregner. Det så ut som det gjør ved et vanlig valg hos oss. Helt til kl 12.

«Der kommer det spanske politiet» sa min fem år gamle datter. Fra balkongen så vi på mens minst 25 riotpolitibusser kom kjørende i full fart opp til stemmelokalet utenfor. «De skal stjele stemmene. Og der kommer det katalanske» sa hun og pekte i en annen retning. Det var lett å se at de ikke var på samme side. Det katalanske politiet var i mengden blant folk, uten hjelmer, skjold og armering og så på mens det innskippede opprørspolitiet tok militæroppstilling bak skjold og tåregassgevær og slo seg med køller gjennom mengden av vanlig folk for å ta seg inn i stemmelokalene og, som hun sa, stjele stemmene. Jeg gikk ut blant over tusen folk som kom ut av husene sine. Dette er hvordan det så ut. Da opprørspolitiet dro videre til neste stemmelokale lå stemmesedlene strødd utover gata.

Man kan synes hva man vil om hvorvidt Catalunya bør være eget land. Men metodene til makten i Madrid viser tydelig hvor de kommer fra og hva slags syn de egentlig har på demokrati. Det burde ikke være uklart for noen.

Jeg tenkte å legge det ut med noen bilder jeg tok fra det som skjedde, blant annet med stemmesedlene som lå strødd utover gata da konvoien av hissige sinnapoliti raste videre til neste sted, men da jeg kom opp viste Erik som vi bodde hos meg en video noen han kjente hadde postet fra nettopp vår gate. Den var filmet fra innsiden av mengden som politiet gikk løs på og viser tydelig hvordan de holder hendene i været og forholder seg rolig selv etter at de ble ble angrepet med køller. En politimann benytta anledningen til å bokse folk i ansiktet. Jeg tror ikke han heller hadde holdt mot Mayweather, men likevel utrivelig på en søndag morgen for dem han traff. Da dagen var omme hadde spansk politi skadet nesten ni hundre folk i sitt forsøk på å hindre avstemningen. Den spanske makten uttalte i tv og aviser at politiet hadde gjort en flott jobb, opptrådt proporsjonalt og profesjonelt og erklærte det som en seier for demokratiet. I mens viste sosiale medier og catalansk presse hvordan opprørspoliti kastet folk på min mors alder ned trapper, sparket liggende folk i hodet og slo gråhårede damer, i sine tyne typiske jakker og vesker, i ansiktet med køller. Proporsjonalt, profesjonelt, demokrati. Jeg tenker på hva ordene betyr for en som har overlevd Francos fengsler, fått troen på et demokratisk styre og så blir slått i ansiktet av politiet inne i stemmelokalet. Men herregud, sorry, som jeg somler med å komme til poenget. Jeg skal skjerpe meg.

På vei ut av døra to dager etter, og samtidig med at catalanerne gikk ut i generalstreik mot politivold, oppdaget jeg at Facebook hadde fjerna teksten jeg posta fra siden min. Hah! tenkte jeg først. Noen, et sted gud veit hvor, har rapportert det jeg skrev og så har en usynlig person vurdert saken og stemplet mitt innlegg med sensur. Jeg fikk ikke noe varsel, jeg veit ikke hvem eller hvorfor. Videoen jeg delte lå først fortsatt ute hos andre men forsvant seinere den også.

Og endelig har vi ankommet poenget, og siden du har lest helt hit vil jeg takke for tålmodigheten og beklage at det var så langt å lese. Jeg er klar over at vi lever i en tid der ingen har tid til å følge med på noe mer enn i 3-7 sekunder, men verden er dessverre ikke så enkel og de som bare leser overskriften misser som regel poenget og ikke minst tingenes kompleksitet. Hvis posten dette er postet med overlever på Facebook er jeg sikker på at de skråsikre som hverken har tid eller behov for å sette seg inn i en sak før de bombastisk uttaler seg om den vil demonstrere dette i kommentarene under. But I digress, som det heter på nynorsk.

Facebook er nå vår viktigste nyhetsformidler. Det er det mange farlige problemer med. Det er et problem det fb spiser opp annonseinntektene til seriøs journalistikk. Det er et problem at selv de store avisene nå dreier mot clickbaits. Det er et problem at falske nyheter, løgn og unøyaktigheter ikke bare sprer seg som ild i et tørkerammet california, men dessuten blir aktivt brukt som propagandamiddel for maktapparater med lyssky og antidemokratiske hensikter.

Og ikke minst – det er et gigantisk demokratisk problem at Facebook helt tydelig har stilt seg på feil side i spørsmålet om ytringsfrihet: De danser etter de mektiges fløyte hvor mye enn Mark Zukkerberg måtte holde flotte taler om det motsatte.

Nå tenker du kanskje at jeg overdriver, at disse nyhetene kom jo fram uansett. Og at jeg er en person som beviselig, ettersom du fortsatt leser (takk for det, takk takk) nyter stor ytringsfrihet for det jeg mener og at det dessuten ikke lykkes å stoppe det jeg skreiv. Det har du også så klart rett i.

Men i ytringsfrihet må det være prinsippene som gjelder. Maktapparatet i et land sendte opprørspoliti for å banke opp folk i en avstemning de ikke likte. Jeg var der og jeg så det og jeg skrev om det jeg så til mine venner. Det kan ikke, skal ikke, må ikke være lov for den mektigste nyhetskilden i verden å sensurere bort noe sånt uten begrunnelse eller klagemulighet.

For hva om det jeg så og skrev om skjedde et sted uten hundrevis av journalister? Eller la oss si at jeg ikke var en norsk b-kjendis (cue de som vil skjelle meg ut og tildele meg en f, takk, jeg jobber med å komme meg nedover alfabetet) med andre måter å komme til orde på? Eller la oss si at det jeg ville skrive om var en mindre sivil sak enn det catalanernes kamp for større uavhengighet tross alt er, en kamp som koster blod og menneskeliv og som ikke får i nærheten av den oppmerksomheten den burde få? Hva om Facebook sensurerte poster om blodig men neddysset krig ført av en av våre militære allierte? Overgrep som Facebook hindret folk i å lese om, se bilder fra, skrive om.

Det blir kanskje litt hypotetisk? Fear not – dette er nemlig ikke den første gangen jeg får politiske innlegg sensurert og fjernet av Facebook. For noen måneder siden skreiv jeg en post nettopp om hvordan Facebook sensurerer innlegg, bilder og kommentarer om et annet folk som i likhet med catalanerne slåss for uavhengighet, men under helt andre forhold: Kurderne. Facebook fjerner daglig ting som postes om tyrkisk Kurdistan, fordi nettstedet har gjort en avtale med det stadig mer fascistoide styret i Tyrkia om å fjerne alt innhold som kritiserer krigen mot kurderne eller skriver positivt om kampen for et eget kurdisk land. Det er ikke fordi Zukkerberg hater kurdere, men fordi Facebook er en business som gjerne vil tjene penger i det tyrkiske markedet, og for å gjøre det inngikk de en lyssky avtale med Tyrkia om sensur. Også hvis det skrives og postes i Norge. Reglene lakk via en av Facebooks innleide underleverandører, et firma som altså var betalt for å være de navnløse dommerne over hva vi skal få lese om en brutal krig som føres ikke langt fra oss. Dette er reglene:

Jeg skreiv om dette etter at jeg så flere ting norske og svenske kurdere postet om ting som skjedde i Kurdistan bli fjernet og slettet fra Facebook. Bilder av byer som ble bombet i stykker, minneord over folks venner som ble brent levende av soldater, folks hjemsteder som ble jevnet med jorden og folkene med den i. Borte ble innleggene, noen ble utestengt, noen fikk hele sin konto slettet. Så da jeg skrev om Facebook sin sensur, og Facebook sensurerte mitt innlegg om sensur var det nesten morsomt hvor mye de demonstrerte poenget. Hvis det ikke hadde vært for at det er alvor. Det er krig. Og Facebook hindrer folk i fortelle videre om det.

Det går ikke, det holder ikke, vi kan ikke ha det sånn. Joda, jada Facebook er et privat selskap og det er frivillig å være bruker. Men det samme gjelder VG. Hvis Facebook skal være vår viktigste kilde til nyheter er det ikke en privatsak om de driver politisk sensur på grunnlag av lyssky avtaler med antidemokratiske regimer og militære krefter. Det er – present tense – et gigantisk demokratisk problem. Det holder ikke at Mark Zukkerbergs sinnelag er akk så demokratisk, for selv om han snakker fint er det tydelig at lommeboka hans veier tyngre på vekten enn prinsipper om ytringsfrihet. De sier at sannheten er krigens første offer. Når Zukkerberg gjør seg til apparat for militærregimers sensur går de løgnens tjeneste. Der også.

Så noen må stille motkrav til Facebook. Krav som holder standarden til moderne presse. Du som leser dette burde legge fra deg telefonen du dette leser på nå og si høyt til din sidekvinne «Jeg visste ikke at rappere klarte å formulere så mye uten et eneste banneord eller $ i teksten. Men han har et poeng til tross for mange stavefeil. Så flaut at det måtte en rapper på høstferie til for å ta opp dette, men jeg skal sannelig ta opp dette med Gudmun så sant jeg heter {…..}”. Jeg er enig. Det er flaut. Det er på tide at noen andre enn Facebooks skjulte mekanismer setter dagsorden. Det nytter ikke å vente til det er oss det gjelder, det må gjøres nå, og av noen mer høyrøstede og smartere enn meg. Eller å må vi begynne å finne andre sosiale medier å leve på.

Og da mine damer og herrer går denne teksten inn for landing. Jeg takker for at du har lest så langt og håper du kommer tilbake. Fe$t $ikk3rh3tsb3ltene, madafakkers.

BLÅ 4 NOV: DON MARTIN PRESENTERER STOGIE T, LOTUS, JONAS BENYOUB, ADAM EZZARI M.FL.