9686ef9abd3a94dc67bd9bbf48012259

Eller egentlig hans underbetalte sidekick. Eller, i alle fall nesten.

(Publisert i Spirit, sommeren 2009).

La oss begynne i det jeg våkner. Jeg våkner naturligvis med dundrende derpå-hodepine og det første som slår meg er «herre jemini hvorfor i all verden skal jeg på russetreff?!?».

Jeg skal på russetreff fordi jeg er konsertfantom, og Busta Rhymes er den siste på lista over gamle rappere jeg ikke kan gå i graven uten å ha sett live i livet. Da 730.no spør om jeg og Goodshit Radio kan gjøre intervju er saken i boks og spagettien Al Dente. Du veit at jeg er El Dante? Jeg er i alle fall Konsertfantomet, og skal til Sandnes hvor drita russ allerede renner bort i øsregnet. Det øser i dusjen, og hodet dunker som om noen hadde parkert en russebuss på badet, med de overpåkosta, overdrevne anleggene avgangskullene har som lydbok til forsøket på å ikke få artium likevel. Må ut av dusjen. Må ut av huset. Må møte han som har intervju-utstyret. Og Bustas DJ Roc Raida (!) skal låne Rane-mikseren min.

Jeg treffer T-banen med en koffert i hver hånd og tom mage. Kjøper en sandwich på Oslo S. Og en kaffe. Og en jus. Jeg må ha den jusen, ellers sprenger hodet! Til min forskrekkelse har jeg ikke fem armer – men to! Det er tre for lite for to kofferter, en jus, en kaffe og en sandwich som jeg må spise løpende. Hvor er utstyrmannen? På vei ned rulletrappa er jeg en balansegrad fra å falle baklengs over ti folk. Et flytog går. To flytog går. Et blir innstilt. Endelig kommer kompis. Jeg kaster meg inn og dørene lukkes. Do. Må på do. Sittende på do ringer telefonen. I det jeg tar telefonen ut av lomma skrur den bevegelsesstyrte vasken seg på. Vann spruter utover meg og ned i buksa. Det er på dette punktet jeg lurer på hva som skiller meg og resten av russen. Dundrende hodepine, ser ut som den flygende hollender og har nå våte boxershorts. Her mangler bare egne russekort.

Gardermoen er full av folk og check in stengt. Jeg løper under og rundt sikkerhetskøen. Alle ser surt på mens jeg får saksen konfiskert og spurter mot flyet. Flyet rister som Tor med Hammeren er leder for avholdsbevegelsens straffekomite og nådestøttet nå skal ramme fra uklar himmel. Jeg er ikke helt klar over hva jeg har pakka eller hva jeg skal spørre om.

Jo, forresten, det er jeg. To dager før slapp Busta Rhymes og DJ Scratch gateplata I bullshit you not, den fjerde uoffisielle plata på et år, to uker før albumet kommer. «How many are you, Busta Rhymes?»

Ved landing er alt kaos. Jeg blir først kjørt til Stavanger, så tilbake til flyplassen, deretter til Stavanger en gang til før jeg klokka åtte ankommer Kongeparkens backstage i Sandnes. Jeg, Chirag, Juicy-Chris og Infinity-Kjell havner umiddelbart i diskusjon om favorittrapper. Livlig. Beskjeden som avlyster intervjuet kommer rett før vi forsvinner ut blant fem tusen drita russ for å se konserten.

Her trenger jeg vel ikke forklare at Busta Rhymes fullstendig drepte Kongeparken. I steden vil jeg påpeke at man kan mene hva man vil om hvem som er verdens beste rapper. Men hvem som er verdens beste sidekick er ikke noen diskusjon. Det er Bustas mann Spliff Starr. Uansett hva det er Busta betaler ham er det ikke nok.

Artisttransporten vekk fra Kongeparken stopper i en time når Busta Rhymes, som har med seg en egen gourmetkokk, stikker av med alle bilene for å dra på Burger King. Midt på natta ramler jeg inn i sidekicken, og får det som ender med å bli historiens «intervju»:

– Yo?, Spliff! You killed it!

– What up my *****! Peace!