Denne teksten er henta fra min lille tekstsamlingsbok som følger med Oslo-triologien vinylboks. Hopp rett til teksten til låta (eller fotnotene hvor jeg har flytta det som stod her før).

Det første verset i “Nilsen” ble født og bor på Grønland i Oslo. Bli med hit. Første linje har første stopp på Nordbygata bussholdeplass, østgående såklart, i Tøyengata mellom Grønlandsleiret og Nordbygata. Sett deg på vinduskanten til grønnsaksbutikken ved bussholdeplassen, helst midt på dagen. Denne lille delen av gata er både veldig moderne og fastlåst i tid. Jeg veit ikke om noe sted i Norge hvor kaoset mellom biler, bussen og folk er så fullstendig unorsk. Og så er det noe veldig, veldig Grønland, som man kan føle har vært likt i hundre år. Her hvor du sitter på denne vinduskanten skreiv jeg denne linja mens jeg satt og venta på bussen, en av de gangene tunge skyer samlet seg over byen vår. Mens sola skinte.

Tunge skyer over sentrum som om Tor styrer
Boka om Oslo er fortellinga om to byer
Som om historia til hovedstaden var Charles Dickens
Hvis du lurer på hvem jeg repper – det er klart hvilken

Det er såklart ikke været jeg skriver om.

“It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Dark ness, it was the spring of hope, it was the winter of despair (…)”

Sånn åpner Charles Dickens bok A Tale of two cities. Setningene snakker til vår tid. Boka beskriver to helt andre byer, i en helt annen tid.

Men hovedstaden vår har alltid vært en delt by. Og den deler seg, ofte mer sosialt enn geografisk, mellom øst og vest. For vest er sentrum Majorstua og Bogstadveien. For øst er sentrum mellom Grønland og Torggata. På midten besøker turistene “hovedgata” Karl Johan. Den er hovedgate kun for dem som ikke er en del av byen.

Det er mange likheter og forskjeller mellom øst og vest. Skillelinjene er aldri kategoriske, hverken hva gjelder geografi eller folk. Men de er der på både godt og vondt. Men for meg, som er fra og elsker Oslo øst, var det først og fremst viktig å tegne et bilde av den delen av byen jeg er fra.

Et riktigere bilde enn det bildet som ofte blir servert.

For når det snakkes i store ord og taler om Oslo (gjerne med tynn s) snakker man om den offisielle byen, om Stortinget, om Krinken og om vestkanten. Når man skal snakke stygt om byen snakker man om Østkanten. Oslo øst er nok den delen av Norge som får mest dritt slengt om seg i media og av politikere. Store ord blir brukt av folk med større agendaer. Sjelden er de samme folkene her nede blant oss for å gjøre noe med det de roper om.

Det er så klart ingen storbyer i verden som ikke har problemer, men det bildet som blir tegna av byen vår er et bilde som mange av oss som er fra eller bor i Oslo ikke kan eller vil kjenne seg igjen i. Og måten de maler fanden på veggen gjør aldri de problemene som finnes bedre. Så når jeg skreiv denne låta, var det fordi jeg ville skrive en låt for alle oss som er fra Oslo øst, uten å blande inn alle de som ikke liker byen vår.

Den er ikke mot Oslo vest, men til og for Oslo øst. Jeg tror at grunnen til at så mange her tok til seg låta, var nettopp det.

Og det var mørke skyer. “Nilsen” ble unnfanget midt i en av de mange periodene da brølaper med store ord, spøy ekstra eder og galle utover alle norske riksmedier om hvor forferdelig, grusomt og apokalyptisk elendig det stod til på Oslo øst generelt og i Groruddalen spesielt. Det er en vise vi som bor og er herfra for lengst er blitt vant til at er på repeat. Med jevne mellomrom må vi gjennom den aldri stoppende “debatten” om hvor grusomt det er i Groruddalen og på Oslo Øst. Og i takt med at kriminaliteten og mange av de gamle sosiale problemene går ned, går påstandene om hvor ille det er her oppe.

Men etter at rosetogenes klang ga seg utøver høsten 2011, fikk tonen til de som skråsikkert veit bedre enn beboere, politi og statistikk om hvor jævlig det er i landets hovedstad, en skarpere klang. De ble kanskje ikke egentlig flere, men de ble mer høylytte.

Så jeg hadde lyst til å skrive det vi på norsk-engelsk kaller et anthem til byen min. Oslo øst. Den har seinere blitt hyllet som en hyllest, og det er den såklart også. Men mest av alt hadde jeg lyst til å skrive noe som kunne representere oss som er herfra, som ikke malte alt rosenrødt, men som heller ikke spytta folk i fjeset og sparka nedover.

Jeg er fra Oslo øst. Det har du kanskje skjønt
Det er mitt univers, passet er oransje og grønt
Grønlandsleiret er hovedgata i byen min
Jeg er en groruddøl som nettopp flytta lengre inn

Beveg deg to kvartaler opp fra Olav Thons kjøpesenter “Bazar” og til venstre inn i Urtegata og bortover til de noe Gothamske murbyggene rett før Urtehagen. Her var et av de første stedene jeg bodde etter at jeg flytta hjemmefra, og det eneste stedet jeg har hatt den veldig delte gleden av å bo helt alene. Det ble bygget først som nonnekloster, og har vært både asylmottak og litt av hvert før Olav Thon kjøpte det og gjorde det om til et skittent, råttent hybelhus. Både Joddski og jeg bodde her, i den stinkende, spekulative seinere dødsbrannfella av et hybelhus (og det døde også en mann i brann på det rommet jeg bodde på, noen år seinere). Man blir ikke Herre og eier av Oslo og Brussel ved å gjøre folk tjenester, akkurat. Jeg har lite positivt å si om det huset, og mindre om Olav Thon, men jeg følte meg fort hjemme på Grønland.

Grønlands miks av så mange forskjellige ting og stemninger. Det føltes som sentrum for den verden jeg kom fra, mens sentrum og sentrum vest føltes som noen andres.

Og Karl Johan er en turistgate for alle som er beboere av byen. På vest-
kanten er Bogstadveien hovedgata. Så om noen gate skal være østkanten verdig å være hovedgata, må det nok være Grønlandsleiret.

Men jeg er altså en innflytter her. “Med mindre du har bodd under en stein som igjen har bodd under en stein som igjen har bodd under en stein, har du fått med deg at Don Martin er fra Romsås, Oslo” har noen skrevet på tekstsiden Rap Genius.

Selv om jeg ville at Nilsen skulle være en tydelig Oslo Øst låt og være for hele den delen av byen jeg er glad i uten å rope “Romsååås ooooh Romsåååås”, så er jeg jo Romsåsgutt. Og jeg måtte selvfølgelig reppe stedet jeg er fra rope “Romsååås ooooh Romsåååås”. Bare litt mre low key. Oransje og grønt er fargene til Romsås Idrettslag og de linjene er skrevet for at det skal være åpenbart for alle som veit, kryptisk for alle som ikke kjenner til det.

Vi leker ikke Queens Bridge, eller South Bronx
men vi har mer enn et par apekatter blant oss
selv i en rolig by som Oslo skjer det mye fucka.

For selv om jeg har gjort det til en heltidsgeskjeft å snakke om at Oslo ikke er så ille som propagandaskremsels-bildet påstår, noen ganger så mye at jeg nesten spyr i en bøtte av meg sjøl, så er dette jo også en storby. Og jeg kommer, både geografisk og sosialt, fra miljøer som går en fin balansegang over i skyggesiden av mange ting og kaster bananer.

Man skal ikke late som om det ikke skjer rugged shit her heller, selv om vi ikke er Detroit eller Chicago. Det er ikke som om det mangler problemer.

Man kan forstå den første linja på en annen måte også. Norsk hiphop jobba lenge med å finne sin egen identitet. Som naturlig er, ligna den lenge på den ene eller den andre bølgen i amerikansk (eller britisk) rap, før vi fikk egne bein å stå på. Nå er det ikke lenger sånn at norsk rap er amerikansk rap gjort av nordmenn, den har blitt en egen greie.

Men uansett. Vi beveger oss ned til Grønlands torg.

Grønland blir gentrifisert som Grunerløkka
og de som bodde der nettopp blir pressa lengre ut

Da jeg skreiv denne låta i 2013 virka det som om gentrifiseringsbølgen skulle skylle over Grønland fra to kanter; ovenfra fra Grunerløkka, nedenfra fra Barcode. Mye hadde skjedd med det Grønland jeg først ble godt kjent med rundt 2000, da det framstod som uvirkelig at Deli de Luca skulle åpne kiosk på Grønlands torg. Det kan såklart fortsatt skje, men mens jeg skriver dette er det fristende å bytte ut Grønland med Tøyen. Datostemplet gikk ut på den linja bare noen år etter. Der Tøyen har fått et løft, både på godt og vondt, har Grønland tvert imot gått en annen vei. Det har flere grunner. En av dem er at de som etablerte seg på Grønland nok slo dypere røtter enn de på Tøyen. Det gjør at det ikke er like lett å skifte ut de som bor der når bydelen blir “hipp”.

Det dårlige er at det blir en oppsamling av altfor mange forskjellige utslåtte folk, særlig etter at politiet presset det gamle Plata-miljøet vekk fra turistsentrum og inn i nabolagene på Grønland. Og mellom de som får hjelp fra de forskjellige institusjonene på Grønland, leker barna mellom bilene. Kok det sammen.

Men skal man begynne kronologisk, må vi bevege oss et stopp nærmere sentrum, snu og så ta bussen tilbake østover. For det var på på 60-bussen jeg innså det som kom til å bli catchphrasen, kjerna i låta. Et sekund hvor jeg så ut av vinduet istedenfor å se på telefonen min. Idet 60-bussen svingte fra Schweigaardsgate og inn i Tøyenbekken på veiinnover mot Grønland, la jeg såvidt merke til skiltet festet ved inngangen til Oslo Mekaniske Teater. “Joachim Nielsens gang”. Jeg hadde ikke tenkt over at Jokke het Nielsen før. Den varianten som uttales Nilsen.

Jokke, Rudolf og Lillebjørn het Nilsen alle tre. Huh.


Å bytte Aker ut mot Ahus det var sjukehus
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen
Rudolf, Lillebjørn, Joachim. Velg hvilken

Et sted mellom der Rudolf Nilsens dikt ble skrevet her i de skitne gatene mellom Tøyen og Grønland. Mellom ham og Lillebjørn, som også introduserte Rulle til mange seinere. Mellom trekkfuglen som vendte tilbake til Kiellands Plass og så prøvde å kjøpe leilighet i det uflaut usosiale boligmarkedet i byen og Jokkes stygge Oslo. Trygge, men også ganske harde Oslo. Der inne et sted, der har du en ubeskrivelig kjerne, et hjerte om du vil, som er byen gjennom mange generasjoner. Oslos natt.

Og et sted mellom Nilsene i den linja og Biggies “Real sick, raw nights, I perform like Mike Anyone – Tyson, Jordan, Jackson” finner du kanskje meg.

Nilsen
Tekst: Don Martin / Tommy Tee

Tunge skyer over sentrum som om Tor styrer
Boka om Oslo er fortellingen om to byer
Som om historia til hovedstaden var Charles Dickens
Hvis du lurer på hvem jeg repper det er klart hvilken
Jeg er fra Oslo Øst det har du kanskje skjønt
Det er mitt univers, passet er oransje og grønt
Grønlandsleiret er hovedgata i byen min
Jeg er en groruddøl som nettopp flytta lengre inn
Vi leker ikke Queens Bridge, eller South Bronx
men vi har mer enn et par apekatter i blant oss
selv i en rolig by som Oslo skjer det mye fucka.
Grønland blir gentrifisert som Grunerløkka
og de som bodde der nettopp blir pressa lengre ut
Å bytte Aker ut mot Ahus det var sjukehus
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen
Rudolf, Lillebjørn, Joakim. Velg hvilken

Tommy:
… Så kan du høre byen puste inn
Du finner meg med lua ned i øya bak i bussen din
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Halvard
Gamlebyen, Grorud, Aker, Alna
Og de hører på meg overalt
Holmlia til Haugenstua, hele byen kant i kant
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen
…så la meg sende ut en hilsen

Martin:
Du finner meg på linje 2 mot Ellingsrud
Går av på Furuset senter hvor gutta henger ut
Jeg er med folk som alltid gjør noe, har noe tull på ferde
Møt meg på Tøyenbadet en sommernatt med hull i gjerdet
Det er sjelden noe er lengre vekk enn telefon
Det er alltid noen som kjenner noen som kjenner noen
Av alle storbyer i verden er nok Oslo minst
Det er her jeg føler meg hjemme, det her er byen min
Gutta mine er fra overalt i hele sjappa
Fra gutt til mann på disse veiene, og nå blitt pappa
Oslo er blanda av alle typer folk som lever her, og
nettopp denne blandinga gjør byen min til det den er
Du finner meg i Torggata på nattestid
Jeg loker rundt i Gamlebyen i hatten min
Jeg fant prinsessa mi blant Haugenstuas blokker, vil ikke
flytte herfra selv om de tilbyr meg halve kongeriket

Tommy:
… Så kan du høre byen puste inn
Du finner meg med lua ned i øya bak i bussen din
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Halvard
Sinsen, Disen, Kampen, Gransdal
Og de hører på meg overalt
Mortensrud til Ammerud, hele byen kant i kant
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen
… så la meg sende ut en hilsen

Martin:

To tusen og en natt over Oslo øst
Så mange stemmer som tilsammen blir til Oslos røst
Som om historia den ble fortalt av Šherezad
Den er om kjeltringer, om heltemod og mer om mangt
Og alle veit hvor jeg har hjertet mitt
De sier ingen kjærlighet skjer helt smertefritt
De sier byen har et hjerte som er kaldt som is
At allting her kan skaffes for den rette pris
Hvem tenker på tiggerne her og deres bør
De som snakker til seg sjøl i byen er fler enn før
At alt er perfekt her i byen det har vel ingen sagt
Og det er klart at det kan blåse kaldt en vinternatt
Tøyen har vært Tøyen lik i hundre år, det er ikke
Snakk om farge men om fattigdom og levekår
Fra de ble sendt fra nr 13 bort til nr 19
Har dette vært en by som deler seg omtrent på midten

Tommy:
… Så kan du høre byen puste inn
Du finner meg med lua ned i øya bak i bussen din
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Halvard
Lompa, Barong, Bekkers, Gamla
Og de hører på meg overalt
Ensjø til Ellingsrud, hele byen kant i kant
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen
… Så la meg sende ut en hilsen

Martin / Tommy:
Så kan du høre byen puste ut?
Her er en hilsen fra en Oslogutt

Her finner du også fotnoter om Nilsen