
Det er vanskelig å gjøre noe annet enn å le når det blir avslørt at Paul Wolfowitz har brukt sin nye stilling som Verdensbankleder til å gi dama si en lønnsøkelse høyere enn det noen ansatt i Verdensbanken kan ha, etter at hun ikke lenger jobbet der mer.
Ikke fordi jeg tror Pentagon-hauken kommer til å få svi for dette. Wolfowitz, kjent for noen som han som spytter på kammen før han grer seg i filmen ”Farenheit 911”, for andre som arkitekten bak ”The Wolfowitz-doctrine” og ”Project for a New American Century”. Nettopp fordi han kommer til å klare å komme seg unna med det, sjøl så rabiat som saken er, er det at det beste å gjøre er å le – hele veien så langt vekk fra verdensbanken som overhode mulig.
For mens Wolfowitz sjøl hevder at det hele var en ”lei feil” han gjorde fordi han ikke helt var varm i trøya som sjef i den nye jobben, er det viktig å huske hva slags leir det er han kommer fra. Mens støttespillerne hans går ut på CNN og påstår at kravet om at banksjefen må gå av etter skandalen kommer fra folk som ikke liker hans ”iherdige innsats” mot korrupsjon, er det påpasselig å minne om hva de tre elementene i den neokonservative filosofien som har gjort Wolfowitz til en viktig ideolog og teokrat i Bush-regimene, og Reagans tid før det, faktisk er:
1. Our values are better than theirs (litt uavhengig av hvem “they” er)
2. Might is right (og ergo må USA har mer “might”, jamfør punkt 1)
3. Grab the money and run (med rette, jamfør punkt 1 og 2)
Men tross alt: Etter at så mange korrupte diktatorer har fått sine militærregimer og luksuspalasser betalt av Verdensbankens lån, hvorfor skal ikke en stakkars banksjef få stikke noen hundre tusen dollar i lomma på sin kjære?






Kommentarer